Nye studenter i arkitektur og landskapsarkitektur som allerede har ex.phil., følger seminaret Skriveøvelser hver mandag i høstsemesteret, mens resten av førsteklasse studerer filosofi. Hver uke skriver studentene en kort tekst i forskjellige stilistiske genre. Hensikten med kurset er gi en innføring i og beskrive arkitektur, kunstverk, utstillinger, rom og landskap. Ved endt semester samler studentene sine skriftstykker i en håndlaget bok i tre eksemplarer, som de siste årene er blitt bedømt av kunstneren Dag Erik Elgin, dramaturgen, regissøren og skuespilleren Ole Johan Skjelbred, kritikeren Kaja Mollerin og arkitekten Beate Hølmebakk. Kursansvarlig er Mari Lending, professor i arkitekturteori- og historie.

Her publiserer vi resultatet av en oppgave som ble skrevet ved semesterstart, og som viser fjorten nye studenters inntrykk av skolen. Vi ble generøst invitert til å publisere samlingen hos +Kote, der flere forhenværende studenter i dette kurset sitter i redaksjonen.

Oppgaven lød:

Sverre Fehns Arkitekturmuseum på Bankplassen ble innviet i 2008 med utstillingen Arkitekt Sverre Fehn: intuisjon – refleksjon – konstruksjon. Til utstillingen bygget studenter ved AHO skalamodeller i samarbeid med Fehns kontor. Siden har disse modellene vært vist verden over. Våren 2018 ble de gitt tilbake til AHO og stilt ut i skolens galleri. For tiden står de spredt omkring i påvente av et nytt utstillingsopplegg. Finn en modell og beskriv den i detalj, inkludert stedet den nå er plassert og virkningen den har i rommet.

Mari Lending

Betong på menyen

Emma Elise Ødegård Olsen

Setter man seg i kantinen til Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo (AHO) kan man ta plass ved siden av en betongmodell laget av tidligere student Patrick Sture. Ved første øyekast tolker man den som en slags konstruktiv skulptur; etter en nærmere titt finner man ut at det er en 1:1-detalj av taket i den nordiske paviljongen i Venezia, tegnet av arkitekt Sverre Fehn: En detalj som viser takets konstruksjon der betongdragere er støpt på kryss og tvers. Modellen ble laget for utstillingen The Nordic Pavilion, Venice. A life of the building ved AHO, våren 2019.

I et rom fylt av pulserende liv, rykende kaffekopper, støy og folk som sprader inn og ut mellom timene, lunsjpauser og møter, står den støpte betongskulpturen stødig mot lyset fra de store vinduene. Betongen danner en viss kontrast til skolens egen betongstruktur. Den har et lysere, lettere og mykere preg enn interiørenes mer brutale, grove og mørke vegger og søyler. Til gjengjeld har den en ubehagelig side der skarpe, rustne armeringsjern stikker ut og får deg til å bøye unna når du sniker deg forbi og rundt bordet. Det er her modellen er snittet for å gi innblikk i dragernes oppbygging. Forskalingen har etterlatt store avstander mellom hver stripe fra der én planke har møtt en annen, og utstråler en elegant «utsmykking» i de store betongflatene, gjenkjennelig også i selve paviljongen.

Den nordiske paviljongen er et av Fehns vakreste verk, og har et ikonisk uttrykk ved sin luftighet og utnyttelse av det naturlige lyset den befinner seg i. Dette forstår man tydelig i kopieringen av det fallende fiberglasset mellom hver betongdrager i modellen. Perfekt posisjonert for å ta imot lyset som strekker seg inn vinduet fra den åpne trappeoppgangen til skolens atriumshage. Den elegante fiberglassbuen strekker seg lett fra søyle til søyle og har en materialitet som kan minne om en skydekket, hvit himmel.

Et trekk som er påfallende der modellen står i dag, er dens hemmelighetsfulle uttrykk. Dekket av planter i forkant, bord på begge sider og stuet inntil en vegg, er den temmelig klossete plassert. Det er ikke en modell du umiddelbart forstår hva er, til forskjell fra de andre modellene av Fehn-bygg som står plassert omkring på skolen. Det er en styrke som får deg til å betrakte den som alt fra en abstrakt kunstfigur til en konstruktiv og spesifikk modell. Dette betongstøpet er definitivt et element med tilhørighet i et rom med mye ferdsel.

Oppvåkning sans café

Aleks Weiss

Ny dag, og jeg rakk ikke kaffekoppen hjemme i dag heller. Hadde jeg tatt meg tid, eller lagt meg tidlig nok i går, hadde jeg vel rukket det. Det har enda ikke skjedd i år.
Følelsen av at jeg allerede er en dårlig student, kryper oppover nakken. Dette må endres snarest.
Jeg fyker inn de refleksgule skyvedørene, og peiler meg direkte inn mot kantinekøen. Her blir jeg stående. Omgitt av de som grep dagen før meg.

– Var det fett i går eller?

– Nja, jeg dro halv ni. Skulle opp tidlig.

For ikke å møte blikket til en av de allerede velvante studentene, ser jeg meg omkring: Først, det behandlede betonggulvet: Grått, polert. Veggene og himlingen, selv bærebjelkene er av betong, men uttrykket er mer nakent og industrielt enn gulvet. En ru og hard estetikk, med en fargepalett av varierende gråtoner og falmende sjøgrønt. Det kunne vært en fabrikk, hadde det ikke vært for innredningens forsøk i å mykne stemningen. Et knippe stålkasser skiller bordene. I hver av dem, en parodisk medioker rad av gummifiken. De ser falske ut, der de glinser i taklampenes fluorescens. Blikket faller på de lyse trebordene. Stolene matcher. IKEA? Rundt bordene sitter allerede kollokviegrupper og diskuterer. Akustikken forener alle samtalene til en grøt. Den eneste stemmen jeg hører tydelig, er kassadama som nærmer seg.

– Det blir 44 kr, takk.

Over hodene på noen av studentene ved det nærmeste bordet, står to montre. Sorte trebokser, med plastkasser som beskytter hver sin skalamodell i tre. De står mot veggen som diagonalt følger trappen, ute på andre siden av glasset. Opp fra dette diagonale skillet, strekker vinduene seg opp til himlingen. Det er min tur nå.

– Melk? Lokk?

– Ja takk, gjerne.

Timen får vente litt til. Jeg beveger meg mot monteren til venstre. Den 1:20-skalerte modellen viser et tredimensjonalt tverrsnitt av Ivar Aasen-tunet, tegnet av Sverre Fehn. Det ble bygget i Ørsta, mellom 1996 og 2000. Modellen gir innblikk i etasjene og den komplekse formbruken – rette vegger, skrålenende vinduer, et halvbuet tak. Selv før jeg begynte på AHO hadde jeg hørt om Sverre Fehn. Men når jeg står her, blir jeg ikke bare mer imponert over Fehn: Modellen er jo også teknisk godt bygget. Treverket har ingen sprekker, ingen fliser. Man ser ingen rester av overflødig lim. Jeg tar en ny titt på plaketten med informasjon, nede ved modellens sokkel.

Den ble bygget av AHO-studenter.

Virkelig? Skal jeg bli god nok til å gjøre noe slikt? Det kan ikke stemme. Men jeg har det vel kanskje i meg? Mulig om noen år – men mye må endres før den tid.
Jeg lover meg selv i det minste dette:

Jeg skal begynne å ta meg tid til kaffe om morgenen.

Tilfeldig pallinstallasjon

Hanne Marie Bøe Lanestedt

Til venstre innenfor hovedinngangen til AHO står det seks trepaller, tre og tre oppå hverandre. Stabelen til høyre er lysere enn de til venstre og virker mindre slitt. Jeg lurer på om de er kjøpt inn for et spesifikt formål. Pallene til venstre er mørkere og virker eldre. Jeg lurer på hvor lenge de har stått her. Stablene med de eldre og nyere pallene er plassert vilkårlig oppå hverandre. På begge sidene av pallinstallasjonen står noen lysegrønne pulter. På den venstre pulten står en stasjonær PC. En kontorstol står under denne pulten. Utsikten fra stolen til installasjonen skjules av en stor, grå betongsøyle som bryter opp rommet. Bak pultene og trepallene avsluttes rommet av en høy glassvegg i samme farge som pultene. Dette er den forseggjorte konteksten til modellen av Sverre Fehns Brusselpaviljong.

Fehns paviljong representerte Norge på Verdensutstillingen i Brussel i 1958, og vant i sin tid førsteplass blant de nasjonale paviljongene, før den ble tatt ned. Denne fysiske representasjonen av bygget ble laget av studenter ved AHO, noe som kan få en til å undre seg over modellens malplasserte plassering. Under en firkantet plexiglassboks står den på den eldre pallestabelen. Det lyse treverket modellen er bygget opp av skaper imidlertid sterkere, men også utilsiktede, paralleller til det lyse treverket i den nyere stabelen ved siden av. Slik den står nå i sin luftige monter, skaper den en sterk kontrast til det mørke treverket under. Modellen er bygget opp av rette linjer i lyst tre som danner byggets inner- og yttervegger, samt lette og luftige takbjelker som nærmest svever over den lille strukturen. Paviljongens tak av rette og gjennomsiktige takbjelker virker nesten som en modell av de rette linjene i det øverste laget av nabostabelen.

Kanskje er det nettopp for å synliggjøre denne likheten at modellen er plassert ikke oppå, men ved siden av den imiterende konstruksjonen? Mer sannsynlig er det nok likevel at det er en ren tilfeldighet. Da jeg gikk for å se på modellen på nytt i morges var den borte. Borte var også pallinstallasjonen. Så hvem vet hvilken kontekst den kommer til å ha i morgen, og om pallene har fått lov til å bli med eller ikke?

På feil hylle

Astrid Aune Tveita

En kraftig oransjefarget smal gang fører oss inn forbi maskinrom, lagerrom og dører med skilt: Adgang forbudt for uvedkommende. Langsmed veggene en rad med vasketraller.

I enden av gangen, vegg i vegg med vaskekottet: en oransje dør uten skilt. Kun et knippe utvalgte har adgang her.

Blant ringpermer, ruller med avfallssekker, tekniske tegninger, brune pappesker, en stabel av Luxo-lamper, Schaerer-rengjøringstabletter og kasser med kaffebønner, kan en skimte modellen av Sverre Fehns Villa Norrköping. Dersom en bukserer seg forbi pappeskene på gulvet, flytter gardintrappen og lener seg over plexiglasset, får man etterhvert bedre øye på modellen som ble bygget i heltre, i skala 1:50, av tre tidligere studenter ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo: Ann-Kristin Tonning Sørensen, Christina Forsberg og Mari Jeanette Drognes. Den nedstøvede plexiglass-monteren rommer modellen av en bolig oppført i 1964 i boligkvarteret «Norden», sørvest i Norrköping. Sverre Fehns visjon av datidens skandinaviske bolig,var et enkelt palladiansk modulsystem for mindre familieboliger.

Teglvillaen er modellert i tre og avspeiler den korsformede grunnplanen som ved hjelp av skyvedører lar seg avdele i alt fra et til ni rom. I sentrum er bad og kjøkken samlet i en våtkjerne som stikker opp, med et tak formet som en lanterne slipper lyset inn. En kombinasjon av lukket og åpen form. Fire symmetrisk plasserte hjørnerom med lukkede ytre bærevegger er sammenknyttet av åpne fasadepartier. Et forsøk på å imøtekomme en families ulike brukskrav og endrete rombehov over tid.

Modellen ble bygget til utstillingen Arkitekt Sverre Fehn: intuisjon – refleksjon – konstruksjon, i Fehns Arkitekturmuseum på Bankplassen i 2008. Den utgjorde sammen med en rekke andre modeller av Sverre Fehns viktigste prosjekter, kjernen i en verdensomreisende utstilling. I dag bidrar modellen til å forskjønne et ellers så overfylt lagerrom. I påvente av et nytt utstillingsopplegg er plexiglassmontre med Fehn-modellene spredt omkring, ytterst tilfeldig, på skolens ledige overflater. Industrielle europaller, overfylte industrihyller og svartmalte trekasser løfter frem Fehns mest anerkjente byggverk og understreker skolens endrete rombehov over tid.

En liten paviljong

Isa Kreul

Å komme ansikt til ansikt gir ny innsikt. Arkitekthøyskolens skalamodell av den nordiske pavilliongen som Sverre Fehn tegnet for Veneziabiennalen (1958–62), er laget av tre, med noen kvister som modelltrær, utført av studentene Anais de Massey, Lene Kristin Furulund og Joakim Hoen i samarbeid med Fehns kontor til utstillingen Arkitekt Sverre Fehn:intuisjon – refleksjon – konstruksjon på Arkitekturmuseet i 2008.

Modellen står på AHO ved hjørnet mot biblioteket, på noen paller. På den ene siden er det en søyle og på den andre siden en annen modell. En lyskilde er plassert rett over. Høyden gjør at man må bøye seg ned for å se nøyere. Plasseringen og pallene gjør at objektet oppfattes som midlertidig lagret på et ledig hjørne.

Grunnflaten har en forhøyning som starter rundt midten og som flater ut i et platå ved byggets bakside, som er vendt mot et auditorium. Modellens mest slående trekk er det åpne taket, bestående av et rutenett av vertikale skiver gjennombrutt av trær. Det består av to lag med finérplater, hvert lag går helt til kanten, slik at man rett fra siden kun ser et sett med vertikale plater av gangen.

En vegg står mot en forhøyning i landskapet og har en benk festet til seg, over en plate. På motsatt side er det en trapp opp som er skjermet av et murgelender, med et lite rektangulært utsnitt på utsiden. Trappen er formet som en pyramide med en flat topp, kuttet på den ene siden av muren og på den andre av veggen. De to sammenhengende sidene på trappen ender nede på en gulvflate, hevet fra underlaget, med åpninger skåret ut rundt trærne i midten av bygget, der det er en gulvgang og to andre trær. Et siste tre er plassert mot det ene hjørne, omkranset av en V-formet støttestruktur, med en bjelke festet til veggen på den motstående siden, der to overhengende vertikale plater støtter mot utsiden av byggverkets åpne hjørne.

Den motsatte veggen er lite synlig i virkeligheten; veggen skjærer inn i samme bakke som det øverste platelaget balansert på toppen og en høy, vertikal struktur langs siden. I Venezia er denne siden nærmest skjult mot den amerikanske nabopaviljongen, men på modellen ses den klart og tydelig. Når du nærmer deg modellen blir detaljene mer tydelig, med tynne veltede plater, små drypp med lim i sømmene i finér-nettet. Mikroskopiske endringer i blottet nærvær.

Villa Schreiner mellom søppel og kontorrekvisita

Eirik Uhre Løvhaug

Etter en lang reise rundt jorden kom omsider modellene av Sverre Fehns bygg tilbake til AHO, og det med rette siden han kan regnes som institusjonens skytshelgen og evige fader. Klart må man da vise fram arvegodset.

Skalamodellene ble laget av AHO-studenter i samarbeid med Sverre Fehns kontor i forbindelse med innvielsen av hans museumsbygg på Bankplassen, og for utstillingen Arkitekt Sverre Fehn: intuisjon – refleksjon – konstruksjon. Hvor mye refleksjon og konstruksjon som er involvert i modellenes nåværende plassering er et åpent spørsmål. Plassmangelen på skolen gjør at modellene flyttes rundt, og tilsynelatende har forskjellige plasseringer fra uke til uke.
Modellen av Villa Schreiner, laget av studentene Anders Eidstuen, Even Nguyen og Liisa Maija Pettersen i 2008, er utført i heltre av eik, og har et beskyttende lokk av pleksiglass. Modellen befinner seg på hjørnet i gangen mellom biblioteket og kantina, og står rett på betonggulvet, uten sokkel. Ved siden av ruver modellen av Veneziapaviljongen opphøyd på to europaller under en ødelagt plexiglassmonter. Dette gjør den atskillig mindre Schreiner-modellen mer egnet til å snuble i enn til kilde for inspirasjon. Til høyre for modellen finner vi en pall med A4-ark og en mobil tavle, som i likhet med modellen også mangler egnet oppbevaringsplass. Til venstre: tre søppeldunker. Ensemblet gir rommet en udefinert følelse. Man kan umulig tenke seg at de involverte, fra Sverre Fehn til modellstudentene, fra Jarmund/Viksnæs til papirprodusenten, hadde noen intensjon om at deres felles innsats skulle resultere i et slikt sammensurium.

Er modellene på lager, eller på utstilling? Er de plassert med intensjon, eller i påvente av et endelig oppholdssted? Hvem er den mystiske skyggekuratoren? Bare tre dager etter denne oppgaven ble gitt, befinner Villa Schreiner-modellen seg et helt annet sted: midt på et bord i kantina. Her har den riktignok bedre lysforhold og en slags sokkel som gir bedre innsyn i detaljer enn fugleperspektivet borti gangen. Men nå er den en smule i veien for sultne studenter, slik samlingen som helhet later til å være i veien for sin eier, og man må spørre seg hvor lenge den overlever. I november 2021 gikk den skadeskutte plastmonteren over den Nordiske paviljongen i Venezia endelig helt i stykker.

Modellene går ikke nødvendigvis en usikker framtid i møte; usikkerheten ligger i deres fremtidige befatning hvis de fortsetter å være i veien, snarere enn på utstilling.

Sjelefredet treverk

Jenny Roald Lyngstad

I samarbeid med Sverre Fehns arkitektkontor lagde studenter fra AHO skalamodeller i tre som har blitt utstilt verden rundt i forbindelse med utstillingen Arkitekt Sverre Fehn: intuisjon – refleksjon – konstruksjon i 2008. I 2018 ble modellene gitt tilbake til AHO og plassert rundt på skolen i ulike svært ulike omgivelser. Villa Busk ble laget av Mathias Nome Hemsen, Mats Kemppe, Simen Christoffer Lennertzen og Gunnar Markus Thomassen. Den er antakeligvis fornøyd med plassering til forskjell fra de andre modellene, men er ikke blant de mest synlige.

Villa Busk-modellen er etter en enebolig i Telemark som ble oppført i 1989. Omgivelsene er preget av vanskelige terrengforhold, noe man kan se på modellen med bratte sidekanter og skarpe kutt i treverket. Byggets smale passasje strekker seg på tvers av modellen, og med kun bjelkene i konstruksjonen blir det åpent for innsyn. I fokus er det høye tårnet som stikker ut og bryter med terrenget der huset forøvrig følger linjene i grunnen.

Modellen har faktisk fått et verdig utstillingsopplegg. Den er plassert langs en glassvegg i biblioteket som gjør det mulig å se den fra begge sider. Pidestallen løfter modellen slik at den kan studeres i øyehøyde. Den står plassert ved siden av en annen modell og sammen står de på en godt synlig vegg langt fra bokhyllene. Dette skiller modellene fra det egentlige biblioteket og gir følelsen av et utstillingsrom.

Tross den fint plasserte villaen, er ikke modellen tilgjengelig der hvor folk flest går. Dette problemet er tilsynelatende løst ved at den er plassert inntil glassvegg mot gangen, slik at baksiden også er synlig for forbipasserende. Men denne muligheten er spolert av skolens offentlige, tilfeldige lager med papirstabler og diverse hittegods. Sammenlignet med resten av Fehn-samling som er gjemt på lagre eller plassert på paller, er Villa Busk kanskje fornøyd med sin plassering i ro og mak på biblioteket. Det passer bra for modellen av et av Norges yngste, fredede objekt (1993).

Villa Busk utstilt på biblioteket. Foto: Jenny Roald Lyngstad

Villa Busk sett fra gangen utenfor biblioteket. Foto: Jenny Roald Lyngstad

Modell på lukket avdeling

Heidi Frydenlund

I enden av en smal gang i administrasjonsavdelingen på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo ligger skolens styrerom. Veggene som danner skillet mellom den travle passasjen og dette styrerommet består av gult glass som strekker seg fra gulv til himling. På andre siden av det fargede glasset, i et av rommets fire hjørner, hviler en tremodell av Norsk bremuseum på en høy, svart pidestall. Modellen er imidlertid ikke laget av Sverre Fehn selv, men av studenter ved AHO i forbindelse med åpningsutstillingen til Nasjonalmuseet arkitektur i 2008: Arkitekten Sverre Fehn: Intuisjon – refleksjon - konstruksjon. Modellen er i målestokk 1:100, og tilsynelatende utført i tre. Ingen informasjon om noe av dette er imidlertid gjort tydelig for den forbipasserende. Modellen er gjemt bort i en del av bygget som har svært begrenset tilgjengelighet for den gjengse student, og er dessuten ytterligere utilgjengeliggjort i kraft av glassflaten som skiller møterommet og gangen. Hvite sprosser på den gule glassflaten sørger for å bryte modellen opp horisontalt, og gir en modell som ellers har en svært vertikal dragning et kraftig visuelt motstykke som effektivt parterer modellen i to.

Veggen på andre siden av gangen, direkte overfor møterommet, er som veggen til møterommet fullstendig åpnet opp i form av klare glassflater, slik at landskapet utenfor synliggjøres og dessuten reflekteres i møterommets gule glassvegg, og følgelig også maler bilder i modellen. Modellens umiddelbare omgivelser er preget av lavmælt støy. Ansatte traver travelt forbi på vei mot den lille kaffestasjonen rundt hjørnet, der det utveksles muntre ord. Møterommet fylles på sin side av diskusjon rundt det lange, ovale bordet, lukten av nytraktet kaffe, raslingen av dokumenter og den visuelle støyen av alt rotet langs veggene. Bak modellen står en høy stumtjener og en stabel med stoler. I kombinasjon med gjenskinnet som oppstår i glassflaten, bidrar dette til å redusere den forseggjorte modellen, som tidligere har vært på verdensturne i ulike kunst- og arkitekturmuseum, til en del av et udefinert kaos i en av skolens minst tilgjengelige passasjer.

Aukrustsenteret, Alvdal bak dobbelt glass

Karen Grongstad

Der er den. Bak en oransjefarget glassvegg.

En enkel modell inne på et møterom hvor samtalene handler om alt annet enn den.

Den kan også skimtes fra gangen, hvor folk går forbi med viktigere tanker i hodet.

Fire punkt i bakken. Den ene halvdelen utgjør en rettvinklet trekant.

Det er brukt treplater, gjennomsiktig plast- eller glassplater. Noe ser også ut som papp? Det er nok tre.

Den har nok ikke blitt studert så nøye på lenge. Den er så og si utilgjengelig for studenter.

Veneziaruin på hjørnet

William Holmes

I 2008 ble Sverre Fehns Arkitekturmuseum på Bankplassen innviet i den forhenværende Norges Bank med en utstilling som tok for seg Fehns arbeider. Noen heldige utvalgte studenter fikk ansvar for å lage modeller av Fehns verk. Modellene som siden har vært utstilt flere steder verden over, står nå spredt omkring på AHO etter flere år på Nasjonalmuseets lager. Modellen av den nordiske paviljongen i Venezia (1962), laget av Anais de Massey, Lene Kristin Furulund og Joakim Hoen, står i et av de travlere områdene på campus: på hjørnet mellom kantinen og biblioteket.

Fra annenetasje faller dagslyset på modellen som er plassert på to snekra europaller. En sterk lampe sender varmt lys ned gjennom et plexiglassmonter som skal skjermer modellen i tynne finerplater og massivt tre, men som er nær å falle sammen. Modell-landskapet er romslig og sjenerøst mot det lille byggverket. Materialet gir et imøtekommende uttrykk, men gjenspeiler ikke følelsen av det faktiske bygget i Venezia, som er av snøhvit betong med noen få detaljer i treverk. På de to europallene står den utsatte modellen lavt, men lyset gir en skygge på undersiden som får dette modell-landskapet til å sveve. Synshøyden og skalaen gir en følelse at man flyr over byggverket, uten å virkelig se den åpne innsiden som definerer paviljongens karakter. Modellens funksjon er nå hovedsakelig å presentere konstruksjonen, ikke opplevelsen av rommet.

Det skjøre uttrykket i konstruksjonen er tydelig i modellen, som etter en lang reise og mye flytting har fått merke tidens tann. Deler har begynt å falle sammen, med beskyttelsesglasset og entusiasmen i samme bås. Siden jeg først oppdaget modellen i september, er monteren nå i november helt ødelagt. Svært få studenter stopper opp, men kanskje den likevel gir karakter og motivasjon til skolemiljøet.

I skyggen av den nordiske paviljongen

Joakim Rislaa

Da var vi her igjen. Stedet der alt startet. Der ivrige studenter skapte meg i skala 1:50, med møysommelighet og omtanke. Der lærere løftet meg opp og viste meg stolt frem. Jeg husker fortsatt alle blikkene. Blikkene som studerte meg og ønsket å bli bedre kjent med meg. Plexiglassboksen som skulle beskytte meg, er nå et nedstøvet vindu det er vanskelig å se ut av. Av og til ser jeg sko stoppe opp rett foran meg. Jeg vet ikke om de ser meg, men jeg drømmer ofte at noen en dag løfter meg opp igjen og ser på meg med blikkene jeg aldri glemmer, på stedet der alt startet.

Villa Schreiner er tegnet av arkitekt Sverre Fehn og sto ferdig i 1963. Den er Fehns første enebolig i Norge og vant blant annet Treprisen i 1973.

Modellen av Villa Schreiner er bygget av studenter for utstillingen Arkitekt Sverre Fehn: intuisjon – refleksjon – konstruksjon ved Arkitekturmuseet i 2008. Den er bygget opp av tverrgående eikebjelker som danner grunnstrukturen i bygget. Modellen er strippet for små detaljer og eksponerer konstruksjonen. Taket er skrellet av; det gjør modellen oversiktlig, man ser de romlige koblingene. Detaljer som skillevegger, skyvedørsgarderober, peis og takvinduer er fremhevet for å vise noen av byggets funksjoner. En CNC-frest bunnplate i eik danner underlaget, og representerer det virkelige terrenget på tomten. Kvister er brukt for å illustrere vegetasjon i form av trær rundt modellen.

Modellen står ved et hjørne utenfor sal A3 på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Ved siden av står en større modell av den nordiske paviljongen som kaster skygge på Villa Schreiner. Plassert rett på gulvet er den lett å overse. Pleksiglasset som omhyller modellen er dekket av et tynt støvlag, en indikasjon på at den har stått urørt lenge.

En arkitektskole, rot og mye annet

Viktoria Bolstad

Stoler og bord. En pall, to paller, tre, fire, fem. Det er så mange paller at man ikke gidder å telle. Det er fungerende bord, det er ødelagte bord. Det er stoler, PC-skjermer, grønne kasser, flere paller. Det er høye stabler av hvite esker, Sealed Air står det på dem, men jeg aner ikke hva det betyr.

Når du går gjennom den første, store teglsteinportalen med oransje refleksjoner og et skilt som tydelig sier Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo stiger kanskje forventningene dine. Du tenker at neste dør vil føre deg til målløshet over funksjonelle løsninger. Skolens arkitektur er gjennomtenkt – ikke for mye, ikke for lite; en blanding av det maskuline og det feminine. Det er betong, stål og glass i skjønn harmoni. Bygget er et hjem for fremtidige arkitekter og designere. Belysning, ganger, haller, auditorier og tegnesaler – her er alt hva disse menneskene verdsetter, autentisitet og kvalitet på høyt nivå.

Bygget er av høy arkitektonisk klasse, det er ikke noe galt med bygget i seg selv. Det er hvordan rommene omfavnes. Sverre Fehns Villa Busk, eller Rapunzel i Telemark som Arkitektnytt beskriver den som, sto ferdig i 1989. Riksantikvaren skjønte tidlig at både huset, inventaret og området rundt måtte fredes på grunn av den spesielle utformingen av bygg og landskap. Det er med andre ord allerede et historisk bygg.

I et bygg som AHO ville man kanskje tro at det var tilstrekkelig med kunnskap til at modellen av Villa Busk, tegnet av en av Norges mest anerkjente arkitekter og tidligere rektor ved skolen, skulle få en spesiell plass. Det er godt mulig at biblioteket, som denne modellen er plassert i, er av de mer spesielle rom. Biblioteket kan gi assosiasjoner til et stille galleri, men jeg tror det er få som kan fortelle deg at den står der. Ikke bare fordi modellen i pleksiglasset er umulig å se fra utsiden på grunn av gigantiske stabler med rot. Men også fordi skolen har tillatt seg å ikke ta vare på historien. En unik overlevering av kunnskap kunne funnet sted, men i stedet blir modellene i pleksiglass satt på gamle paller, brukt som støtte for rot og fulle studenter.

Mulig det er på tide å senke forventningene. Det er bare en skole. Det er bare noen studenter som har laget en modell. Det er ikke noe spesielt.

Eller er det det?

Kamuflert skala

Eva James

Inn den store gule døra, så til høyre etter kaffelukt og latter, og rundt hjørnet. Bak en busk og et kaos av stoler og sultne studenter, gjemmer det seg en mystisk betongfigur som de nye studentene på skolen ikke helt har forstått hva er, eller hva gjør her.

Den store betongfiguren er ikke like lett å få øye på; den kamuflerer seg godt i AHOs betonglandskap. Men når den ivrige studenten først legger merke til figuren, kan den tjene studenten på flere måter. Først og fremst som en inngang til arkitektfaget. Den bærer på referanser til en arkitektverden som for øyeblikket kanskje er ukjent. Den åpner opp for fortolkning og drøfting som kan utfordre og raffinere et jomfruelig arkitektursyn, som de neste årene skal testes og videreutvikles.

Rommets rette, skarpe linjer videreføres i den høye strukturen i full skala. Den hvite buede glassfiberduken kontrasterer den strenge geometriske figuren. Den bryter det naturlige lyset, de levende fargene og skikkelsene som skimtes gjennom vinduet i bakgrunnen.

Tung armert betong støpt i treforskaling med spennende overflatestruktur er plassert på en tynn svevende finerplate. Den er ru, hard og kald med utstikkende, rustent armeringsjern, og belyst av et punktlys. Meterhøye, tynne dragere er stablet over hverandre og danner en komposisjon som nesten lurer studenten til å tro at hun står foran en skulptur.

Til forbløffelse for den ferske studenten som står foran skulpturskikkelsen og leser den skinnende plaketten på bakken i et mylder av lyder og bevegelse, er dette et snitt av bjelkelaget i takkonstruksjonen til Sverre Fehns Nordiske paviljong i Venezia, et av de få arkitektoniske verkene den nye studenten faktisk har hørt om fra før.

Modellen ble laget av arkitektstudenten Patrick Sture i forbindelse med utstillingen The Nordic Pavilion, Venice. A life of the building, i skolens pub, våren 2019. Den da 60 år gamle betongen hadde begynt å sprekke opp, og det skulle gjøres restaureringsarbeid i Venezia. I den forbindelse utforsket et forskningsbasert OCCAS-seminar fundamentale elementer i paviljongen; deriblant takkonstruksjonen. Det ble det gjort stedsanalyser og dykk i tegningsarkiver som skulle formulere et nytt syn på paviljongens liv og historie.

Da Fehn jobbet med detaljtegningene til paviljongen, tegnet han takkonstruksjonen i skala 1:1. Sture studerte de tekniske tegningene og dro med kurset til Venezia for å gjengi den faktiske konstruksjonen som skulle støpes «as built» og stilles ut.

Nå har modellen endt opp bak en busk i skolekantina som en gjenstand åpen for fortolkning for en nysgjerrig arkitektspire.

Kantina ved verdens ende

Malin I. Nyfors

I kantina på AHO står en 1:50 snittmodell og støver ned bak to store planter i rommets mørkeste krok, med infoplaketten vendt inn mot veggen. Klemmer du kinnet mot betongen kan du se at den forestiller et forslag til «Verdens Ende kunstgalleri» på Tjøme, og at den en gang sto utstilt på Nasjonalmuseet. Nå står den bak en gummifiken og en stabel Arne Jacobsen-stoler.

Modellen er konstruert i tre og viser en bygningskropp nedsenket i terrenget. På sin nåværende plass ser det ut som om den prøver å gjemme seg. Kanskje skammer den seg litt over sitt nye hjem, eller kanskje er den bare litt sliten. Den ble i sin tid laget av studenter ved AHO i samarbeid med Sverre Fehns kontor, til innvielsen av Arkitekturmuseet på Bankplassen i 2008. I ettertid har den reist verden over, for å bli utstilt og beundret. Nå har den kommet hjem igjen. Til kaffekøen på AHO. Og ser like trøtt ut som alle oss andre. Den har fått seg et lag med støv på toppen av pleksiglassmonteret og man aner starten på en liten sprekk i ene hjørnet.

Men selv gjennom støvet skinner kvaliteten på håndverket gjennom. Konstruksjonen, tegnet av Sverre Fehn selv, oser selvfølgelig av subtil eleganse. Det formidles på vakkert vis gjennom kvaliteten på materialer og utførelse. Sånn sett er skjønnheten i modellen like seiglivet som sin venn gummifikenen, og stikker seg ut som et åpenbart blikkfang uansett hvor godt man har prøvd å gjemme den bort.

Litt malplassert er den jo likevel der den står, men det er det meste på AHO. Plassmangel har tvunget både ting og mennesker på vandring. Og som vi alle vet blir midlertidige løsninger farlig fort semipermanente. Spesielt når løsningene er dårlige. Så nå står den der da, kunstgalleriet ved verdens ende, og deler samme absurde skjebne som lageret med kopipapir bak toalettet, et par gjenglemte paller ved hovedinngangen og førsteklasse design som har fått klasserom i en konferansesal. Alle i påvente av et nytt, lovet land som lar vente på seg. I mellomtiden gir de rommene de inntar preg av litt rotete, distré sjarm.

Fehns kunstgalleri på Tjøme ble aldri bygget, men modellen lever videre. Tiden vil vise om det er et bredt museumspublikum eller noen spesielt interesserte kantinegjester som får glede av det.