Av Simon Steinsvik, Nettredaktør
Noen ganger har jeg irritert meg over trengsel på busser, tog, trikker, lesesaler, treningsstudioer og andre steder. Nå er den følelsen byttet ut med lengsel.
En lengsel fordi valget er tatt. Jeg kan ikke velge å ferdes et annet sted, og på den måten ikke irritere meg over trengsel. Fordi trengsel, det skal jeg uansett unngå.
Så jeg irriterer meg fordi jeg savner å irritere meg over byen. En by satt på prøve i et samfunn fylt av andre mennesker som også likte å irritere seg over trengselen på en varm cafe en kald vinterdag.
Irritere seg over barnefamilien på bordet ved siden av med to doble barnevogner som lager så mye lyd at du ikke hører hva kameraten din sier
- selv om han er under 1 meter fra deg.
Prøv å gjenskap det på zoom.
Av andre ting jeg savner å irritere meg over er folk som ikke følger med i forelesning. Her har man altså dratt seg opp i halv sekst tida for å rekke forelesning klokken åtte om gatebruksplanen i en middels stor norsk by
- og så sitter du der på raden foran meg og spiller Tetris på Facebook. Den følelsen er en spesielt god variant av irritasjon som jeg savner ekstra mye.
Men jeg har ikke måttet gå helt uten, til tross for at undervisningen i høst stort sett har vært digital. På Zoom er det nemlig til tider ingen som følger med, meg selv inkludert.
Samtidig har jeg fått en forståelse for at det er utfordrende. Det er utfordrende å skulle lære om samfunnets samstyring, planlegging, og felles prosesser når man sitter hver for seg. Vi som studerer By -og Regionplanlegging har hatt et studieprogram som har vært preget av gruppearbeid, reising til byer og tettsteder, samt mye annet man kanskje kan få bot for å gjøre i dag.
Så da kan jeg kanskje irritere meg over det i stedet, at zoom har kommet for å bli.
Misforstå meg rett, jeg er helt for digitalisering, og tror det blir viktigere fremover i mange bransjer- planlegging og kommunikasjon av planlegging inkludert. Men det er visse ting man ikke bør "digitalisere", og her vil jeg trekke frem den "sunne friksjonen" som oppstår i møte med mennesker.
Denne "sunne friksjonen" er like viktig i beslutningsmøter som i lunsjpauser, den representerer nemlig muligheten for å vise hvem du er på en direkte og relasjonsbyggende måte, etter min erfaring.
Nei, jeg skal ikke nå si at jeg savner å irritere meg over krangling i møter, men, jeg vil si at noe av den mellommenneskelige dimensjonen forvrenges gjennom webkameraer og ustabil internettilgang.
Har du vært i et digitalt møte hvor temperaturen stiger og utvikler seg til en høylytt debatt, hvor man så ender opp med å finne en løsning med to streker under som alle er enige i?
Nei, ikke jeg heller.
Faktorene digitale forsinkelser i lyd og bilde, han ene med mikrofonvolumet på 200 % og sist, men ikke minst, resten av husstandens dyr og mennesker i monitor for stakkaren som prøver å komme med et poeng, gjør sitt for at den mellommenneskelige dimensjonen svekkes. Kollegaer og medstudenter unngår dermed den "sunne friksjonen", og det får meg til å tenke med stor spenning på gjennomføringen av digitale høringer med offentligheten for øvrig involvert. Eller kanskje det blir bedre når det er digitalt?
Du vet han ene som møter opp og nærmest tviholder på mikrofonen for å fortelle en livshistorie knyttet til den aktuelle saken? Han kan du jo bare mute nå! Kanskje ikke så demokratisk, men det er enda en ting jeg ikke ville savnet å irritere meg over.
En ting jeg irriterer meg over nå, er hvordan historiene planleggere kommer til å fortelle om eget virke vil endre seg. De eldre generasjoner planleggere kan nærmest fortelle om "da de bygde landet" og skapte sosiale, inkluderende byrom.
Vil min generasjon planleggere fortelle om at vi skapte byer der flest mulig kunne bo, men færrest mulig møtes?
Det kan virke som det er på tide å finne nye ting å irritere seg over, for de tingene jeg savner å irritere meg over blir det mest sannsynligvis mindre av i fremtiden.
Og på en måte er det kanskje greit- for de var jo tross alt utelukkende irriterende og uten viktighet for å utvikle mine tanker og ønsker om å bli byplanlegger- eller hvordan var det egentlig det hang sammen?
Foto: Simon Steinsvik, Kunsten å møte mennesker