Intervju med Arild Knutsen om rusmisbruk-krisen i Oslo sentrum.
Intervjuere: Mikael Oscar Johansen og Emma Eriksen Hirshberg - tekst av redaksjonen
Uteseksjon i Oslo kommune har registrert et økende antall rusmisbrukere i hovedstaden fra 2014, som nå tilsier at rusmiljøet er det største åpne rusmiljøet i Europa. Arild Knutsen, leder for FHN [Foreningen for en mer human narkotikapolitikk], stiller til intervju om egne erfaringer, ruspolitikk og tilstanden i det åpne rusmiljøet.
20.08.20
FHN - Torggata 9a
kl 18:05
Kan du fortelle litt om oppveksten på Stovner?
På den tiden var Stovner et sosialt eksperiment. 2 år før jeg kom dit som liten gutt, var det bare et bondeland. Da jeg ble tenåring bodde det like mange der som i Rogaland. Stovner ble raskt hengt ut som et problemområde.
Det var vel særlig en episode som ble definerende. Det var en jentegjeng som skulle sparke en gravid jentes mage, fordi hun hadde tystet om et bilinnbrudd. Jeg prøvde bare å redde jenta – jeg gikk bort for å true lederen, også ble det til et alvorlig knivstikk.
Da jeg var 14 år og 4 dager våknet jeg opp som en helt vanlig gutt i Oslo. Den samme kvelden lå jeg på en glattcelle på Grønland, så ned på hånden min og lurte på om det var en «morderhånd». Det var aldri meningen å begå en så grufull handling. I ettertid fikk jeg vite at hun hadde overlevd.
Hva skjedde så? Det må ha vært vanskelig å prosessere hendelsen.
Ja, det var det jo. Hvordan skal man hjelpe en som har vært i en sånn situasjon, og ikke vet om man skal føle skyld, anger, skam eller ingen av delene.
Etterpå kom jeg inn i et guttemiljø som sniffet sykkellim. De snakket varmt om hvor gøy det var å putte sykkellim i plastposer, puste inn og se rosa elefanter. Det var en hype på en uke for dem, men for meg … i det jeg pusta inn den gassen fikk jeg mitt første friminutt fra det mentale helvete som jeg hadde levd i siden den dagen. Du kan kanskje se for deg hvor disponert jeg var for å gjøre det igjen. Tilslutt gjorde jeg det hver eneste dag og har i de fleste årene av mitt liv rust meg siden.
Hva slags erfaringer fikk du med politiet på Stovner av dette?
Saken førte bare til at jeg fikk en betinget fengselsstraff, også var ikke jeg interessant for politiet lenger. Men jeg fortsatte med sniffing, som er lovlig, men det holdt på å ta livet av meg. Etterhvert kom jeg borti cannabis, som er langt mer harmløst, men da ble jeg på fornavn med politiet. Jeg ble ropt etter, mens naboer, venner og foreldre så at de var på fornavn med meg. Det førte til at lokalsamfunnet fulgte opp med samme handlingsmønster. Straff er å skyve mennesker ut av samfunnet. Sanksjoner på skolen, nektet adgang på kjøpesenteret og borettslag. Fedre var ute etter å banke meg opp.
Når man føler et sånt utenforskap, blir det sosiale livet man har knyttet til hasjbruken veldig sterkt. Jeg var misforstått som en selvforskyldt og kriminell narkoman. Det var jo ikke det, jeg hadde bare fryktelig vonde problemer. Jeg visste ikke om en annen måte å døyve smertene på enn med rusmidler.
Tror du mange i rusmiljøet i dag deler like erfaringer med eksludering?
Det er veldig mange typer rusmiljø. Jeg ble kasta ut hjemmefra, da jeg debuterte med tyngre stoffer. Jeg ble en sprøytenarkoman på Karl Johan, syk og døden nær. Det var noe annet enn den utstøtingen i lokalsamfunnet. Jeg mener jeg har fått kjenne på kroppen hvordan det var å være jøde i Berlin i 1936. Jeg hadde null verdi for menneskene som gikk forbi.
En fremtidig rusreform
Helseminister Bent Høie har beskrevet rusreformen som et paradigmeskifte i norsk ruspolitikk. Kan du fortelle litt om forløpet til skiftet?
Rundt årtusenskiftet åpnet Norge opp for skadereduksjon og substitusjonsbehandling. Fram til da var all såkalt rusomsorg å institusjonalisere stoffbrukere.
Med HIV epidemien kom kunnskapsbasert tilnærming. Det gikk fra “Just say no”, til “Just say know”. Svaret var å bistå folk mens de er aktive bruker, og redusere skade i pågående narkotikabruk.
Det var, og forblir, til enhver tid titusener som bruker ulovlige stoffer, og veldig mange med sprøyter. Det krever at man deler ut rene sprøyter for å unngå utbrudd av hepatitt C og HIV. I dag deles buprenorfin og metadon gratis ut til nesten 8000 mennesker i Norge. Med substitusjonsbehandling for heroin har overdosetallene gått ned fra 400 til 250 personer, så du kan si at det redder 100 til 150 liv i året.
Hva med FHN sin rolle i skiftet?
Vi har fokusert på overdoseproblematikk siden starten. Vi sto fra 2009 hver eneste måned utenfor Stortinget og hadde minneseremoni for overdoseofre. I 2013 arrangerte vi verdens overdosedag, som i 2014 ble tatt over av helsedirektoratet, og innført som et viktig ledd i Stortingets nasjonale overdosestrategi. En strategi som innebærer utdeling av nalokson, heroin motgift og Switch-kampanjen. Alt dette etter våre forslag.
I 2016 hadde vi underskriftskampanjen “Intet om oss uten oss” i VG, i samarbeid med de andre hjelpe- og brukerorganisasjonene, hvor vi krevde å bli hørt i FN. Bent Høie viser til dette som den begivenheten som fikk han til å endre mening om rusfeltet: “Når alle brukerorganisasjonene er enig om at vi ikke skal straffe folk på bruk og besittelse, så kan ikke jeg lenger stå for det”.
Hva slags mangler kan du trekke frem fra innholdet i rusreformen?
Det er et ønske om sanksjoner - at man som stoffbruker blir tvunget til å ta imot hjelp, ved å avskrekke med sivilrettslige bøter. Det er ikke riktig. Kriminalisering og avkriminalisering gjør ingenting med markedet. Legalisering vil gjøre stoffene mye mindre skadelige. Ulovlige rusmidler, slik de er i dag, er skrekk varianter, som er laga for mest mulig profitt med null hensyn til kundegruppen.
Rusreformen er et godt skritt i riktig retning, men det er krefter som ønsker å opprettholde kriminalisering av unge som ikke lider av psykiske helseproblemer eller rusavhengighet. Situasjonen på Grønland er nøyaktig det samme som jeg vokst opp i. Det var ran på T-banen, mye voldshandlinger, og salg av ulovlige stoffer Politiet har en uheldig konfliktøkende tilnærming til dette ungdomsmiljøet; de behandler denne ungdommen som uønskde individer, istedenfor å prøve å forstå dem.
Tigerstaden anno 2020
Uteseksjonen viser til at antallet stoffbrukere øker i Oslo, hva tror du dette kan komme av?
Jeg lurer på om det er flere som kommer fra utenforskap og fattigdom, med den sittende regjering.
Det kan tenkes at russcenen vokser, fordi at den innebærer tilgang på stoffer, og fordi at det er for lite kapasitet på hjelpetiltakene. Det er lite vilje om å gjøre mer på den sosialfaglige siden, i forhold til den innsatsen med å jage og kriminalisere brukere. Det er sterke krefter fra næring, borettslag osv., for å få dem vekk, uten å ha et forslag om hvor de skal gå til - det er ingen indre justis i rusmiljøet lengre.
Da brukerne sto på Plata var det en indre justis som regulerte at folk ikke tok imot nye unge, solgte stoff til mindreårige og “rookies”. Nå har vi ikke den justisen. Rusmiljøene er spredt over et mye større område, som følge av den kriminaliserings-politikken som Oslo kommune driver.
Hvordan vil du beskrive situasjonen som den er nå?
Det er et veldig høyt konfliktnivå, mye aggresjon og økende psykiske helseproblemer. Det er stadig flere type stoffer som brukes i det tunge rusmiljøet. Folk skyter mdma, får overdose av GHB, og det er mer tabletter.
Det har kommet en ny gruppe unge som har blitt en del av det tunge rusmiljøet i sentrum, uten at de identifiserer seg med de tunge gamle knarkerne. Det er lite medlidenhet, de utsetter de gamle for mye fælt. Altså vi snakker om et rusmiljø, men selv i Brugata-rusmiljøet er det fraksjoner.
Storgata oppgraderes for øyeblikket. Brugata og Storgata er jo brennpunkt for rusmiljøet, hvordan har anleggsarbeidet endret dynamikken?
Det har gjort det verre, det er rent klaustrofobisk. Det gjør at byens øvrige innbyggere ikke orker å bevege seg i nærheten av området.
Tilgjengeligheten til hjelpetiltak er sterkt svekket. Den utrolig viktige livreddende lavterskeltjenesten på Prindsens mottakssenter er jo nesten gravd vekk. På Prindsen deles det ut 5000 sprøyter hver dag. Det er ufattelig viktig for de aller tyngste som kommer til sentrum. Nå skal de grave seg helt inn til sprøyteluka, uten noen klare ideer om å overføre funksjonen til andre lokaler.
Det er satt ut en ny dedikert politipatrulje for rusmiljøet, som har økt bortvisningpraksisen. Det vil si at om du befinner deg i et område, og de finner det sannsynlig at du kommer til å bryte loven med bruk og besittelse, så blir man bortvist fra området i 24 timer. Påtreffer dem deg igjen så er det 48 timer, igjen 78 timer, etterfulgt av bøtelegging. Folk blir bortvist fra boområdene sine og fra helsetjenester. Det er i utakt med stortingsflertallets ønske om en rusreform. I praksis har ingenting endret seg.
Hva ser du på som løsningen for å bedre kunne imøtekomme behovene?
Det finnes ingen løsning med stor L. Innenfor gjeldende forutsetninger er det at man slutter med politiaksjon, og oppretter væresteder. At politiet går fra kriminalisering til atferdsendring.
Det er noe man kan gjøre ganske enkelt. Det kan være en prioritering fra riks- eller statsadvokaten eller en politileder. Hvis vi får væresteder går vi fra 50 års jaging av rusmiljøet, til en human vinkling på utfordringen.
Væresteder gir rettssikkerhet til brukere. Hvis du blir utsatt for vold i Brugata, jeg har opplevd det selv, kan du ikke ringe politiet. Da tar dem deg for bruk og besittelse. Man må se seg over skuldrene etter potensielt voldelige og politiet. Det er i en sånn situasjon at man plukker med seg en kniv om morgenen. Det er dårlig for psykisk helse å ikke ha rettssikkerhet.
Jeg var i Aarhus i 2018, alt dette her kommer fra erfaringer med “Nåleparken”. Da vi først hadde rusreform debatt så jeg at konseptet i Aarhus var overførbart til Norge. Bergen har allerede fått et værested. Det hadde kanskje ikke trengt å se ut som en lekeplass, men undergangen på Laksevåg og området rundt har ikke de samme utfordringene i dag. Miljøet er der, det går jo ikke bort, men nå er det lettere med helse- og sosialfagliginnsats ved at det er avgrenset på et sted.
Hva oppfatter du som de riktige forutsetningene for at væresteder kan bli vellykkede tiltak?
Verdighet. Ikke minst medvirkning. Deler av rusmiljøet i Bergen føler at de ikke har fått innspill på utformingen. Det er jo essensielt for at miljøet skal kunne føle et slags eierskap.
Det er lurt å ha nær tilgang til hjelpetiltak. Altså på Prindsens mottakssenter er det ikke bare sprøyterom. Det er også hepatit c behandling, akutt overnatting, feltpleie, sårstell fra infeksjonskomplikasjoner og oppfølgende sosiale tjenester.
Til slutt lurer jeg på hva konsekvensene vil være dersom man ikke oppretter væresteder, og praksisen med å jage vekk brukere fortsetter?
Jeg tror at det er medvirkende til at vi fortsatt godtar forferdelige utenforskap og sykelighet. I Oslo ser vi det jo hele tiden, vi blir mett på det. Det skaper en forferdelig likegyldighet, som gjør at folk kan ligge og dø av overdose på gata, mens folk går rett forbi. Jeg tror at overdosetallene, mangelen på forståelse og videreutvikling av hjelpetiltakene avhenger av at vi slutter å behandle stoffbrukere på den måten vi gjør i dag. Det er en humanitær krise. Midt i Oslo sentrum!
Det er opp imot 60 som dør av overdose hvert år i Oslo. Det er to ting som er viktig å minnes om; det er hvordan vi reagerte på de åpne rusmiljøene tidligere og det er de menneskene som var en del av dem, og som etter mitt syn døde som følge av politikken vi drev mot dem. Hvert eneste overdosedødsfall er et menneske som hadde potensiale for et langt og godt liv, fortsatt helt til siste hjerteslag.