”Boligmarkedet er en ulikhetsmaskin der ingen sitter i førersetet” skriver forfatter Mirjam Sorge Folkvord og fotograf Brian Cliff Olguin i boka Bygården. Gjennom beboerportretter og en politisk historie får den nye boken frem dilemmaet vi har kommet til i det norske boligmarkedet.
Tekst: Marie S. Hoelseth, redaktør og sosiolog
Bokomtale: Bygården: Historier om drømmer, virkelighet og norsk boligpolitikk. Skrevet av Mirjam Sorge Folkvord og fotograf Brian Cliff Olguin. Forlaget Manifest, 2018.
Boken begynner med forfatternes egen boligjakt. Da kommer Folkvord og Olguin over en bygård på Torshov med unormalt lave priser på leilighetene som ligger ute til salgs. Dette møtet utvikler seg til en fortelling om noen av bygårdbeboerne, men det er også starten på en fordypning i det norske boligmarkedet fra etterkrigstiden og frem til i dag. Boka gir en innføring i norsk urban boligpolitikk, og setter dagens beboere i bygården på Torshov inn i en historisk, sosial og politisk kontekst. Bakgrunnen for Oslo kommunes salg av leilighetene var at byrådet ønsket at den kommunale boligmassen skulle spres jevnere utover byen. Folkvord og Olguin følger bygården på postnummeret 0479 fra 2014 og de neste fire årene.
Boka består av åtte kapitler, og åtte fortellinger om det å skape et hjem i Portalgården. Hvert kapittel er illustrert og iscenesatt med Olguins fotografier av beboere og deres hjem, navnene får et ansikt. I boka blir Oslos sosiale ulikheter satt i lyset gjennom Folkvords og Olguins undersøkelse av beboere i en bygård på Torshov. Å bo er for mange en tattforgitthet, nesten en menneskerett; alle bor et sted. Men det å ha et hjem innebærer mange forutsetninger, og akkurat dette er det Bygården gir en innsikt i. Hva er premisset for å skape et hjem? Jo, bolig, rom, et sted å være – å føle seg hjemme i. Hvem som har mulighet til å ha et hjem i dag betones i boka, det er mange stier å gå for å skape et hjem. Forfatterne beskriver tre stier eller kategorier som beboerne på 0479 har gått opp: nybyggerne, haiene og lånerne.
Fra boligpolitikk til beboere
Aller først blir vi kjent med Kåre, som har bodd i bygården siden foreldrene flyttet fra Vålerenga til Søndre Åsen i 1938. Flyttingen var den gang en boligreise fra det dårligere til det bedre i boligmessig forstand, som også betød en reise i sosial klasse. Flere av beboerne vi blir kjent med i boka setter et ansikt og en historie til de politiske beslutningene som har blitt gjort i boligpolitikken oppigjennom. Det er kanskje arkitekten Le Corbusiers idé om hjemmet som en bomaskin som kjennetegnet etterkrigstiden i Norge. I vår tid er det hjemmet som ulikhetsmaskin som dominerer. Som Folkvord viser til, når 1980-tallet gikk mot slutten var det klart at det verken for de borgerlige eller sosialdemokratene var aktuelt å gripe inn for å styre hvor og hvordan boliger for majoriteten ble bygd, hva de skulle koste, og dermed hvem som skulle bo i dem.
Trond er en beboer som har gått opp nybyggerstien, han er en av dem som kjøpte en leilighet når de kommunale boligene ble lagt ut i 2014, og beskriver det som sin eneste billett inn på Torshov. Han fikk mulighet til å kjøpe leiligheten med forskudd på arv, og har brukt mye ressurser på å sette i stand leiligheten. Folkvord viser til økonomen Thomas Piketty, som har undersøkt hvor mye arv har betydd for utviklingen av økonomisk ulikhet i vestlige land fram til det 21. århundre. I korthet er svaret: veldig mye, fordi veksten i formuer er raskere enn veksten i andre inntekter.
Andre som også benyttet muligheten til å kjøpe på 0479 når de kommunale leilighetene ble lagt ut var bolighaiene. Kapitlet om bolighaiene gir innsikt i en annen del av boligpolitikken: ikke de som utsettes for den, men de som gjør business av den. En av disse, Oddvar, påpeker at ingen handel er bedre enn den du gjør med kommunen, og illustrerer det for Folkvord ved å sette opp et regnestykke som viser hvilken avkastning utleiervirkesomheten har gitt ham. Virksomheten til Oddvar har kommet til med Kåre Willochs regjeringstid som førte til en liberalisering som for ettertida har fått navnet ”det store frislippet”. Den innebar at begrensningene på hvordan og hvor mye private banker kunne låne ut ble opphevet, samt en flytting av samvirkeleiligheter hvor prisen var regulert over til det private markedet. Bygården gir en innføring i flere tall og forskning som handler om det å bo, og særlig om endringer mellom eie og leie. I Norge blir om lag 95 prosent av alle voksne boligeiere i løpet av livet. Samtidig har boligeierskap siden begynnelsen av 2000-tallet blitt mer klassedelt. Folkvord påpeker at andelen som befinner seg i den laveste inntektsgruppen og eier egen bolig har sunket fra 37 til 27 prosent. En forsker hun er i kontakt med uttaler nølende: ”Sånn som vi har innrettet oss i Norge er det at en voksen person ikke på noe tidspunkt i livet eier bolig ofte er tegn på at noe er galt.” Videre påpeker han at ”de fleste som ikke eier gjør det ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke får det til.” I boka møter vi flere av dem som ikke får det til, de Folkvord kategoriserer som lånerne.
Å bo i en kommunal bolig
Boka gir særlig en stemme til de som stiller svakest på det mye diskuterte boligmarkedet. Det kan være tøft å kjøpe sin egen bolig i dag, men enda tøffere er det å beholde sin kommunale bolig. Både fordi det siden 1980- og 1990-tallet har blitt vanskeligere å bli tildelt en kommunal bolig i utgangspunktet, og fordi du har dårligere muligheter for å komme inn i det private leiemarkedet, for ikke å snakke om eiermarkedet.
Folkvord viser til at på slutten av 1990-tallet ble boligpolitikken stadig sterkere knyttet sammen med andre velferdstiltak som rettet seg mot slitere. Husbankens startlån ble det viktigste verktøyet for å hjelpe folk med å skaffe bolig. For å få lån må du være blant dem som ikke får lån i en vanlig bank: altså, du må være langtidssyk, ufør, ha høy gjeld som ikke er boligrelatert eller liknende. Forfatterne refererer til boligforsker Jardar Sørvolls term ”den boligsosiale vendingen”, som vokste frem. Det var et grunnleggende brudd med norsk politikk gjennom nesten 50 år, fra en generell og ambisiøs velferdspolitikk for alle til en liberal politikk som med målrettede tiltak kompenserte der markedet ikke strakk til. Folkvord møter flere beboere som stiller svakest på boligmarkedet. Magne har vokst opp i barnevernsinstitusjoner og ble trukket inn i et MC-miljø. Helge har fått kompensasjon for tapt barndom. Isse kom til Norge på 80-tallet, lærte språket fort og jobbet som tolk, men er i dag uføretrygdet etter sykdom. Til felles bor de på postnummeret 0479 i en kommunal leilighet. De forteller forfatterne at med dette postnummeret følger det et stigma, en skam over boligen, en skam over hjemmet. Magne har bodd i samme leilighet i 16 år og uttrykker et ønske om å bo i et ordentlig hjem, og viser til at datteren føler at de er mindre verdt enn de andre naboene når de leier av kommunen.
Helge kategoriseres som en ”låner”, fordi bosituasjonen hans er preget av midlertidighet og stillstand på samme tid. Følelsen av å være uønsket, en skamplett, forsterker enigheten mellom ”lånerne” om at dette livet bare er til låns, og at den dagen de leverer inn lånekortet for godt, trekker øvrigheten et lettelsens sukk. Samtidig forteller Folkvord at det har blitt et større press på de kommunale boligene. Det henger sammen med befolkningsveksten i Oslo, antallet mennesker som fylte grunnkriteriene for å søke leie hos kommunen ble flere i takt med befolkningsøkningen. Med det hardnet konkurransen mellom de trengende. I tillegg ble andre omsorgstiltak nedbygget. Det betydde at man måtte vurdere rusmisbrukere som hadde bodd på hospits, samtidig som man la ned disse. Boligkøen ble lengre og vurderingene skulle basere seg på hvem som hadde det mest akutte behovet for bolig. Helge er en av dem. Han har bodd på gata. Han har bodd på hospits.
Isse er far til Warsame, som Folkvord beskriver som en ”liten, gammel gutt.” Warsame vet alt de voksne vet, og litt til. Han vet hva som er på tilbud hvor, hva strømregninga kom på sist måned, hva overgangsstønad er og hvor man får tak i brukte fotballsko. I kapitlet om Warsame gir Folkvord innblikk i beboere som ikke bare skal forsørge og ta vare på seg selv, men også barna. Barnefattigdommen i Norge er til stadighet oppe i mediene, og beskriver konsekvensene barn lider ved å vokse opp med fattige foreldre. Folkvord påpeker at i forskning og statistikk brukes ikke ord som fattig og rik, men heller det mer tekniske ”vedvarende lavinntekt”. Da har husholdningen mindre enn 60 prosent av medianinntekten til en tilsvarende husholdning, og det har vart i tre år eller mer. På den andre siden viser hun til det mediene mener med barnefattigdom: Det er de barna som ikke kommer i barnebursdagene, som ikke deltar på fotballagene, som ikke tar med venner hjem. Det gir beskrivelser av fattigdom på to ulike plan, men i møte med Warsame blir det tydelig at de utfyller hverandre. Som Folkvord påpeker, i Oslo blir kanskje fattigdommen aller mest synlig i spørsmålet om bolig. Ingenting sier ”fattigdom” mer som å være prisgitt et bomiljø med bråk, rus og vold. Det er like skadelig uansett hvor mye gratis fotballtrening et barn får.
Oss og dem
Etter å ha tittet inn i leiligheter, men særlig beboernes disposisjoner, sitter jeg som leser igjen med en opplevelse av å ha fått et lite innblikk i dagens sosiale ulikheter. Bolig, å kunne skape et hjem, er det som skiller befolkningen, det bidrar til å skape et oss og et dem. At boligmarkedet i Oslo er tøft, brutalt og vanskelig er ikke noe nytt, det er den private økonomien som styrer tilgangen til å eie en bolig, og denne er ulikt fra familie til familie. Det skaper nok et skille, mellom de som eier og de som leier. Også er det dem som leier privat, og av kanskje mest stigmatisk betydning, de som leier kommunalt.
Det er egentlig her historien om bygården på Torshov begynner. Samtlige av de kommunale boligene selges ”som de er”, for å minke andelen av disse boligene i bydelen. Folkvord og Olguin skildrer hvordan visningene der var, hvor et oss og dem kommer til syne. Det er de høyt utdannede, bemidlede, etableringsklare parene som ser en mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet. Alt ser så lyst ut. Likevel beskriver forfatterne et ’men’, i og med at leilighetene har skader og slitasje etter mange år i eie av kommunen, som innebærer utskiftninger og leietakere som i mindre grad har klart å ta vare på sin midlertidige bopel.
’De’ som bodde i disse leilighetene bor fortsatt i andre leiligheter i bygården, og skal fortsette med det. ’De’ knyttes til mer bråk, mindre deltakelse i borettslaget, mindre ansvar og utrygghet, er dét beskrivelsen av naboer de etableringsklare ønsker seg? Folkvord uttrykker det, i en samtale med partneren Olguin etter visningen: ”jeg tror ikke det bare er noe som er feil, jeg tror noen er feil.”
Denne bokomtalen var opprinnelig publisert i papirmagasinet KOTEs 10. nummer, som handlet om heimkunnskap.