Oslo har i de siste årene gjennomgått en enorm utvikling, jeg refererer ikke kun til de store temaene slik som bilfritt byliv, mangelen på fargebruk i arkitekturen, eller boligutviklingen med skviste kvalitetsprogram og skyhøye priser. For det er også et annet tema som burde fått mer oppmerksomhet; den kulturelle konsentrasjonen på Bjørvika – for dette kan virkelig koste Oslo en stor mulighet.
Tekst: Anita Swan Olsen, By- og regions planlegging, NMBU
En ambisiøs visjon for Bjørvika
Innen starten av 2020 vil Bjørvika åpne noen unike dører for det offentlige, Scandinavia og besøkende fra hele verdenen. Byutviklingsprosjektet, som utvikles av Oslo kommune, består blant annet av Munch museet – en av de største museer dedikert til én artist, Nasjonalmuseet – Scandinavias største kunstmuseum, og det nytenkende og innovative hovedbiblioteket – Deichman.
For utviklingen av Bjørvika er visjonen, slik nevnt i Reguleringsplanen, at dette skal bli Oslos inngangsport som blant annet skal fremheve hva den moderne norske bykultur og identitet innen byggekunst, teknologi og bærekraftig utvikling er. Prosjektet skal med dette gi byens befolkning glede og stolthet, samt bidra til å reflektere byens historiske utvikling fra opprinnelsen til det 21.århundre.
Visjonene er høye og så absolutt etter boka, og med inspirasjon fra andre storbyers arkitektur, men kanskje er visjonen for svevende til å være forankret i virkeligheten? Og har de virkelig tatt hensyn til hva innbyggerne ønsker?
Fokuset på markedsføring går på bekostning av eksisterende kvaliteter i byen og folks preferanser
Det synes til at Oslo har mistet seg selv til markedsføring, og glemt å spille videre på historiske og allerede eksisterende kvaliteter i byen. Man får en følelse av at hovedtanken til denne kulturelle konsentrasjonens i hovedsak er tilbud tiltenkt turister og for å vise fram rikdom. For slik prosjektet er presentert nå kan resultatet føre til at Oslos befolkning ikke kan kjenne seg igjen i det. Samtidig er byggene preget av å være hypermoderne og store, samt grå og ensformige, mens drømmen om å vise fram historisk arkitektur er fraværende. For man skal ikke lengre enn til nabotomta før man ser en mer utsmykket arkitektur slik som Børsen, eller byggene videre nedover Tollbugata.
Bildet til venstre viser modernistisk pregede bygg i Bjørvika, det grå bygget er det nye Munch museet. Klikk på bildet for å se det andre bildet av bygg langs Tollbugata. Bildene tatt av Nina Fayen
Mye av det man har sett den siste tiden viser til en masseprodusert arkitektur som henter sin inspirasjon fra Modernismen. En stilart som fokuserer på rene geometriske former uten unødvendige detaljer eller pynt på byggene. Byggene i seg selv har ingen kontekstuell tilpasning til området, og blir dermed sin egen utenforstående del i bybildet. Denne arkitekturen finner vi også i flere Europeiske byer slik som Helsinki, London, Stockholm. Dette viser magasinet The Guardian godt da de gjorde en sammenlikning av nybyggingen hvor de fjernet fargene på bildene, og resultatet viste tilnærmet helt identiske bygg. Som turist drar du i hovedsak til et land for å oppleve noe nytt, denne masseproduserte arkitekturen vil derimot ikke gi deg dette.
I disse tider er det de private utviklerne som i hovedsak står for prosjektene og utviklingen av bymiljøet. Det inntrykket Bjørvika har gitt er at disse bransjene ofte driver merkevarebygging noe som skaper et slags oppstykket bybilde – nesten et lappeteppe. Byggene konkurrerer med hverandre, og virker lite inspirert av de historiske og utsmykkede byggene vi ellers kan se i Oslo.
Nå som Oslo gjennomgår en utvikling av høy fart er det derfor viktig at kommunen og utviklerne fortsetter å bygge på byens allerede kvaliteter. På denne måten bevarer man Oslos særpreg og spiller videre på en identitet som innbyggerne kan kjenne seg igjen i. Dette vil resultere i et bymiljø som oppleves mer livlig og sammenhengende.