I Paris i fjor sommer ble en kvinnelig arkitektstudent slått til av en mann da hun konfronterte han om hans trakasserende oppførsel. Dette var etter at han hadde kastet et askebeger mot henne. Hennes motreaksjon skapte internasjonal oppmerksomhet og på nasjonalt nivå ble det haste behandlet en lov som skal forhindre slik truende og trakasserende oppførsel. Studenten, Marie Laguerre sa “dette skjer hver dag. Disse mennene tror de kan gjøre hva de vil i gatene“. Nadji Aïssa Khéfif har reflektert om Frankrikes og de forelskedes hovedstad, men ikke som en romantisk by. Han mener byen også kan anses som en sexistisk by, ikke bare på grunn av hendelsen nevnt ovenfor, men også symbolsk.

Tekst: Nadji Aïssa Khéfif

Paris anses som en romantisk by, som de forelskedes hovedstad. Men Paris kan også ses på som en sexistisk by. Ikke bare fordi det er en by hvor kvinner er utsatt for sexisme, men også fordi Paris er en by som har Eiffeltårnet, en 324 meter høy fallos av stål, og Mona Lisa, en ung kvinne innesperret i et slott med topp sikkerhetssystem, som noen av sine største turistattraksjoner.

Å si at Paris er en sexistisk by er ikke å motsi at det er en romantisk by. Den britiske sosiologen Anthony Giddens antyder i sin bok The Transformation of Intimacy (1992) at sexismen er grunnlaget for romantikken: «Romantic love was essentially feminised love. […] Ideas about romantic love were plainly allied to women’s subordination in the home, and her relative separation from the outside world. […] The individual sought in fantasy what was denied in the ordinary world. […] romance is the counterfactual thinking of the deprived».

I Paris kan man gå en romantisk spasertur fra settingen til Victor Hugos bok Ringeren i Notre-Dame (1831) til settingen til Jean-Pierre Jeunets film Den fabelaktige Amélie fra Montmartre (2001). Men man kan også se Eiffeltårnet og Mona Lisa, et monument og et maleri som jeg her vil avsløre som to av verdens mest kjente sexistiske symboler.

En tur i Paris

En liten fransk provinsgutt som aldri har vært i Paris kan lett forestille seg Paris som stedet hvor Eiffeltårnet og Mona Lisa befinner seg, det vil si lett forestille seg Paris gjennom en sexistisk framstilling av kjønnsforskjeller.

I Paris strekker Eiffeltårnet seg mot luften, utendørs, på åpen gate i en offentlig park. Det er synlig for alle fra lang avstand. Ved tårnets fot, har noen militære patruljer som oppgave å passe på at man kan tømme sine lommer i fred, mens noen østeuropeiske barn har som oppgave å tømme lommer som ikke er sine uten å bli sett. Som en bindestrek mellom disse to oppmerksomme gjengene, kontemplerer turister den svære metalliske overhengende ereksjonen. Eiffeltårnet fastslår soliditeten og vertikaliteten, og definerer potens som evnen til å befrukte verden politisk, kulturelt og økonomisk.

Øst for Eiffeltårnet, på den andre siden av elven som krysser Paris, ligger Louvre-museet med fløyer åpne som to bein. Midt mellom dem, under en pyramide—og derfor under et monument som lett kan minne om varme temperaturer, transpirasjon, slavearbeid, gåtefulle stemninger, ville fantasier, og dødelige forbannelser—ligger inngangen.

Man går inn i Louvre-museet litt som den franske filosofen Simone de Beauvoir en gang gikk inn i en underjordisk hule som fire kvinner bare forlot, tause og tilslørte, når det var mørkt. Som denne hulen, er Louvre-museet «immanensens kongerike, livmor og grav». Mona Lisa er inne i et rom ved siden av et langt galleri.

Når man ser Mona Lisa for første gang kan man lett bli skuffet av at hun er liten, mindre enn man hadde forventet. Dessuten er all intimitet fraværende. Alle menneskene som trenger seg foran henne og løfter sine kameraer for å ta bilder gjør at man ikke ser henne særlig godt. Alle kom for å se et enestående maleri, men oppdager i stede en fange, smilende i et gyllent fengsel.

Det sies at hennes smil er gåtefullt. Dette smilet uttrykker kanskje listigheten som ses på som de svakes styrke og som kvinner antas å bruke. Men det er snarere det smilet som Beauvoir nevner når hun skriver: «slaven, tjeneren og den innfødte, alle de som er avhengige av en herres luner, har lært å møte ham med et evig smil eller en gåtefull uforstyrrelighet […] Gåten er slavens eiendom.»

Ifølge Beauvoir ser noen menn på kvinner som gåtefulle for å nekte at kvinner er fornuftige og kan dra logiske slutninger. Mysteriet til Mona Lisas smil er kanskje innbilt, eller fraværet av alt hun kunne ha gjort om hun hadde kunnet bevege seg. Det kan godt være at Mona Lisa smiler for å skjule frustrasjonen av å ikke ha noe å fortelle.

Etter å ha lest den amerikanske forfatteren Dan Browns bok The Da Vinci Code (2003), kan man tenke at Mona Lisa smiler fordi hun visste at Jesus Kristus, englebarnet og Guds sønn, egentlig var en ektemann og en far; og at Maria Magdalena, den demoniske og prostituert, egentlig var en kone og en mor. Man kan tenke at hun visste at kristendommens historie foregikk etter dagens standarder og følsomhet, slik at denne historien gjenspeiler en nåtid hvor hverdagen, det ordinære, vokser så mye at den tenderer mot å redusere det ekstraordinære til ingenting. I denne nåtiden kveler det daglige det enestående. Det beskjedne visker ut det grandiose. Det koselige smelter det høytidelige. Det rørende bildet av en kvinne som holder en baby kaster skygge over det skremmende bildet av en korsfestet mann.

I denne nåtiden er det at radio- og TV-sendinger kringkastes fra Eiffeltårnets topp minst like viktig som selv tårnet. I tillegg til å være et monument som feirer det allmektige ukjønnede vesenet som sinn og stål kan utgjøre sammen, symboliserer Eiffeltårnet en mann som snakker. I tillegg til å være et portrett av en kvinne som nøyer seg med å smile for å være behagelig, symboliserer Mona Lisa en kjønnet forbindelse mellom sinn og stål som man nesten ikke kan unngå å tenke som overvurdert og manglende.

I denne nåtiden er det tydelig at Paris’ arkitektur og museer formidler og viderefører sexistiske fordommer. Men uansett hvor feminist vi er, kan utsikten til en romantisk helg i utlandet ha en tendens til å gjøre oss mer tolerante overfor det.

Turisme og sexisme

Turister drar til Paris for det romantiske bakteppet som byen kan tilby; kanskje for den seksuelle friheten som man forventer å finne der; eller for å gå i fotsporene til Dan Browns helt Robert Langdon.

I Paris finner turistene underholdende spenninger i sexistiske symboler som de ikke nødvendigvis oppfatter som slike symboler. De går opp i Eiffeltårnet; fantaserer om de reelle og imaginære hemmelighetene som Da Vinci og Dan Brown gjemte bak Mona Lisas smil. Sexismen er en stor lekeplass der de går romantiske spaserturer, og der det ikke lenger er helt tydelig hva er sexistisk og hva ikke er det.

I Lisboa, et annet hovedstad som har blitt et populært reisemål i Europa, var jeg vitne til en konflikt som nå virker på meg som preget av en slik uklarhet. Det var i en pub, som denne dagen hadde åpnet klokka åtte om morgen slik at gjestene skulle ha muligheten til å se på en rugbykamp som skulle spilles på den andre siden av kloden. Et relativt ungt britisk par gikk inn gjennom døren. Han ville se på kampen. Hun ville tydeligvis bare komme seg ut av puben så fort som mulig for å oppdage byen. Under hele kampen, satt hun med hodet i en reisehåndbok, mens han så på kampen og drakk øl etter øl. De hadde tydeligvis inngått en kompromiss. Reisen til Lisboa var hennes idé. Og han hadde blitt med under forutsetning av at han ikke skulle gå glipp av de kampene han ville se. Da kampen ble ferdig, gikk han gladfull til disken for å hente seg en ny øl. Hun sa ingenting, men hun klarte ikke lenger å skjule sin frustrasjon over at de fortsatt var der. Den dagen, i den puben, hadde Eiffeltårnet mistet sin vertikal akse, og Mona Lisa hadde mistet sitt smil. Hun ville gå ut, men han ville bli inne, som om han kjente at verdenen ute var hennes og ikke hans. Den gangen var det hans verden, og ikke hennes, som var mørk og begrenset. Men hun ville helst ikke ha en krangel og en ensom tur. Hun ville helst ha en romantisk spasertur. Og da jeg gikk ut av puben, var hun fortsatt inne, fortsatt inne for sin mann.

Nå at jeg tenker på det, er jeg ikke så sikker på at hun helst ville ha en romantisk spasertur. Det kan være et ønske som jeg tillegger henne. Det eneste jeg kan påstå om denne scenen er at det vanlige sexistiske forholdet mellom utside og innside, mellom lyset og mørket var snudd på hodet; at deres tilstedeværelse i Lisboa var en pause fra en hverdag; at situasjonen gikk galt fordi han ikke fulgte spillets regler; og at hun ble misfornøyd.

Motsetningen mellom deres hverdag og pausen de tok fra denne hverdagen ser ut til å ha vært en motsetning mellom en sexistisk hverdag og en rettferdig parentes som han ikke en gang klarte å tåle. Jeg nøler med å konkludere at turisme, i noen sammenhenger, kan være en alibi for en sexistisk hverdag. Men jeg synes at forholdet mellom turisme og sexisme burde utforskes mer, i Paris og i andre steder, fordi en pause fra hverdagen er en særegen romtid der kvinner og menn kan følge særegne regler.