For inntil kort tid siden fremstod Tsjernobyl som død historie for meg. Eksplosjonen i reaktor fire den 26. april 1986 ville bare vært en tilfeldig begivenhet. Men så endte jeg og en venn plutselig opp på en urbanisme-konferanse i Kiev, og arrangøren tilbød billige billetter til ”sonen”. Den geopolitiske konflikten i Ukraina falt i bakgrunnen og landskapet i Tsjernobyl ble en billett til spøkelser fra fortiden og fremtidens historie.

Tekst og foto: Alf Jørgen Schnell,
masterstudent i samfunnsgeografi og nettredaktør

Tarkovskijs Stalker i Tsjernobyl

Vi har kjørt i halvannen time med buss fra Kiev. Nå venter vi på at bussjåføren skal få sikkerhetsvaktene til å slippe oss inn. Det er september og iskaldt og vi ser nesten ingenting fordi tåken ligger lavt. Foruten boden som selger kaffe og t-skjorter med radioaktivitetssymbolet på brystet er det som om vi har entret settet til filmen Stalker.

Jeg forteller min venn at jeg så Andrej Tarkovskijs film for å forberede meg. For ble ikke Stalker spilt inn her? Jeg blir forundret når hun forteller meg at jeg tar feil. Det post-apokalyptiske landskapet den filmen finner sted i, kalt Sonen, ble filmet i nærheten av Tallinn, forteller hun. Dessuten kom filmen i 1979. Men at Tarkovskij døde samme år som en sirkel med en radius på 30 kilometer rundt Tsjernobyl ble erklært forbudt for uvedkommende og kalt sonen er mer enn interessant.

Stalker (1979), Andrei Tarkovskij — *Stalker* (1979), Andrei Tarkovskij

Filmen Stalker handler om en veiviser, en stalker, som tar to menn inn i et mystisk landskap som er vanskelig å innta og hvor virkeligheten hele tiden endres. Det er farlig og forbudt, men mennene vil dit fordi ryktene vil ha det til at det innerst i sonen er et rom hvor ens innerste ønsker går i oppfyllelse. Jeg er langt fra den første til å trekke parallellen til filmen, og ungdom som tar seg ulovlig inn i Tsjernobylområdet idag kalles stalkere. Den uskyldige guiden vår fikk fungere som vår stalker.

Tragedieturisme til det nye Pompeii

Når myndighetene i Sovjetunionen sa at folk snart skulle få returnere etter ulykken, hadde de antageligvis ikke turister 30 år senere i tankene. Men ifjor skrev Dagbladet at ”Tsjernobyl gjenoppstår – som turistattraksjon” få år etter at sonen ble åpnet for turisme. Dinsine.no melder på sin side at turen er din for 4500 kr!

Alt kan selges i dag, selv det som ikke selger. På turen til Ukraina var vi også på besøk nede i en av gruvene i den østlige industribyen Kryvyj Rih. Iført en gul hjelm roper en av konferansedeltagerne at han skriver doktorgrad om hvordan stedet kan bli en turistattraksjon. Hva annet kan de gjøre, spør han mens han ser på de store gule lastebilene som kjører omkring, når det lave metallinnholdet i fjellet gjør at gruven blir utkonkurrert på verdensmarkedene?

De norske avisenes forbruker-journalistikk fra ”spøkelsesbyen” er likevel forståelig. Det er noe helt spesielt med Tsjernobylområdet. Den største fraflyttede byen innenfor sonen, Pripjat, var bygd på 70-tallet som en sovjetisk modellby. Leilighetene var romslige, og ved siden av hotellet var et stort kulturpalass, alt plassert på et torg som forsøkte å skape en kollektiv følelse. Å gå her er som å gå i Sovjet. På den andre siden er alt annerledes. Et sted overlever sin befolkning, og dette landskapets biografi tok en vending byplanleggerne ikke planla.

Naturen har begynt å ta området tilbake. Byens store allé er igjengrodd av trær så store at vi bare så vidt skimter arbeiderboligene bak. På torget bryter småbusker opp asfalten. Villhunder løper overalt. Før jeg dro ba en venn meg om å ikke klappe dem selv om de ville ha kos. Plutselig setter stalkeren vår seg ned på huk, han holder fram den gule geigertelleren sin som piper i ett sett og peker på bakken: hot spot, sier han.

Det forfalne kulturpalasset Energetik på torget i Pripjat.

Historiens slutt

Bare noen få steinkast unna torget ligger reaktor fire. Min venn utbryter at det må ha vært der historien sluttet. Var det ikke Berlinmurens fall som stoppet historien, spør jeg. Vel, det var kanskje muren og så Sovjets fall som virkelig konsoliderte nyliberalismen og førte til at Francis Fukuyama erklærte ”the end of history” i et beryktet essay. Men historiens slutt var vel allerede i emning når Margaret Thatchers tidligere på 80-tallet sa ”there is no alternative”. Det var allerede blitt vanskelig å drømme om et annet samfunn enn det markedsstyrte hvor demokratiske, sosiale og miljøhensyn av prinsipp måtte underlegges økonomiske vekstimperativer.

Selv om mange er uenige med tesen om historiens slutt, påpekte nylig avdøde Mark Fisher i sin bok Capitalist Realism: Is there no Alternative?, er den likevel akseptert i den kulturelle underbevisstheten. Som eksempel viste han til filosofen Fredric Jamesons utsagn om at det i dag er enklere å forestille seg verdens undergang enn kapitalismens. Men, fortsetter min venn, det var ikke Berlinmurens fall som skapte denne pessimistiske tendensen, men Tsjernobylulykken! Symboliserer ikke denne ulykken på en og samme tid menneskenes ødeleggelse av jorden og kapitalismens triumf? Konkret sett en ruin av Sovjet, mer generelt et kunstverk over menneskets behandling av jorden.

I 1986 var kranene i full gang med å bygge ut flere reaktorer, siden har de stått stille.

Det innerste rommet

Stalkeren trekker oss stadig nærmere reaktor fire. Vi er her for å lære hva som gikk galt, sier vennen min, sendt fra en sivilisasjon som ikke har løst miljøproblemet. Hva vil du ønske deg innerst i sonen, spør jeg. I hvertfall ikke Sovjetunionen, svarer hun. Men hvis det var her tiden forsvant, klarer vi kanskje å finne den igjen? De forlatte bygningene presser i hvertfall meg til å ønske meg en bedre framtid. Med referanse til Sovjetunionen sier stalkeren i filmen at han ikke er redd for å bli fengslet for å ta seg inn i sonen, for ham er alt et fengsel. Med klimakrisen i tankene føles det i dag som om alt er i ferd med å bli som sonen. Men sonen inneholder også håp.

Så i denne miniatyren av en dystopi er det optimisme du drømmer om? Ja, svarer hun, filmen Stalker advarer om at vi ikke alltid vet ha vi ønsker oss, men den slutter også med en fortvilelse over de som ikke ønsker seg noe. Alle byer blir vel Tsjernobyl hvis vi ikke finner igjen optimismen.