Badstuen har en lang historie, her en tegning fra Lorenzo Magalottis reise i Sverige 1674. Foto: Wikipedia commons.

Henvist til å bo i et land hvor løvet faller for tidlig, der været er trist og menneskene private, fremstår badstuen som et av livets høydepunkter. Er det bare varme vi mangler, eller er det noe mer med saunaen? Her kommer tre tanker om badstuen som et offentlig-privat skuespill i hverdagslivet.

Badstuen finnes i mange former, vi har den tyrkiske, det romerske badet med sitt laconicum og endelig de lignende finske badstuene vi er så glad i her til lands. Men de synes å dele en ting: det er snakk om rom som forsøker å skape en privat offentlighet. Med privat offentlighet mener jeg ikke at offentlige rom blir privateide, for badstuene kan like gjerne være offentlig eid eller kollektivt eid som min egen SiO-badstue på Vulkan. Poenget er heller at badstuen skaper et rom hvor en kan være seg selv i offentligheten.
Hva består så denne offentligheten i? Badstuen kan kanskje forstås som en hybrid av sosiologen Erving Goffmans metaforer om «back stage» og «front stage». For ham var livet et skuespill hvori vi spilte ulike roller. I stuen opptrer vi ofte presentable for våre gjester og følge visse normer, tilbaketrukket på kjøkkenet eller badet, back stage, kan vi som innehavere av leiligheten kjefte på hverandre så busta fyker. Ser vi ikke noe av det samme i garderoben? Ungdommers garderobekultur, særlig med tanke på nakenhet i dusjen, har blitt flittig diskutert i det siste, hvor viktige argument om at nakenhet er noe som kan normalisere ulike kropper har blitt framholdt. Men et oversett aspekt er hvordan ungdommer back stage i garderoben kan oppnå et kollektiv fritatt fra lærerens disiplinerende blikk. Selv om vi skal være varsom for mobbing kan vi her finne kimer av et subversivt fellesskap. Det er imidlertid ikke bare ungdommene dette gjelder. Når en forlater gaten, svømmehallen eller det åpne treningsrommet skjer det en metamorfose idet en passerer garderobedøren. I treningsstudioet kler vi som skuespillerne på oss treningsdrakter, men i garderoben er klærne tatt av, også i en overført betydning. Stemmene blir litt lavere der inne, og samtalen rettes mot noe annet. Vi snakker kanskje mer i garderoben enn ellers?

Dette synes særlig å være tilfelle i badstuen som vi ofte finner inni garderoben. Fra utsidens store steder er du plutselig plassert i et svært lite rom, hvor lyset nærmest er av, et bad og en stue i ett. Stemmene er litt lavere, men intimiteten fremmaner en samtale vi ellers ikke har med fremmede. Ved treningsapparatet er det ikke nødvendigvis naturlig å spørre den litt eldre mannen der i hjørnet hva han til daglig driver med, men i badstuen kan vi plutselig snakke om hva som er galt med verden. Og der ja, der sitter det en mann som sier han har begynt å trene 7 ganger i uken på grunn av en reaksjonær kanadisk psykolog, som plutselig kommer med nedsettende tanker om folk som utøver friheten sin til å velge sitt eget kjønn.
Med sistnevnte punkt ser vi at badstuen og garderoben kan være sexistisk. Dette kom godt til syne når den amerikanske presidenten avfeide sine kommentarer om å ta kvinner i underlivet uten samtykke som «locker-room talk». Back stage kan en, gjerne gutta, snakke fritt og ikke bli dømt av de utenforstående, helt til noen tar opp samtalen på lydbånd og en bli konfrontert med hva som skjer utenfor.
Men samtalene i badstuen må ikke være slik. Badstuen innehar en rekke positive sider som sine uforpliktende offentlige samtaler som kan reddes fra sexismen. Jeg tror badstuen kan bli progressiv. Det finnes feministiske argument for å operere med kjønnsapartheid, hvori vi daglig skiller hvor hvert kjønn går, mannen til venstre og kvinnen til høyre garderobe, som jeg som mann bør være lydhør for. Det kan for eksempel innebære følt eller faktisk trygghet. Men badstusamtalen burde kanskje få flere stemmer, på alle sider, dessuten innebærer praksisen med deling av kjønnene en form for kjønnets banalitet som reproduserer skillene mellom folk. Små, dagligdagse handlinger gjør at vi, med Judith Butler, spiller og derfor reproduserer kjønn. Kan vi løse dette med å plassere badstuen på utsiden av garderoben, rett mellom kjønnsdelingen, som en felles enhet hvor vi kan kle av oss offentlighetens klær og tre inn for å spille offentlig-privat skuespill med stille, men subversive samtaler?