Samferdselssektoren står ovenfor utfordringer som vil endre transportsystemene radikalt. Foto: Shirley Highway via Wikimedia
Eldrebølge, klimaendringer, befolkningsvekst og et nytt arbeidsmarked vil påvirke transportsystemet vårt like radikalt som da vi gikk fra hest og kjerre til motoriserte kjøretøy. Er virkelig planaktørene i transportsektoren moden for disse utfordringene? Samtidig som planprosessene blir mer kompliserte møter politikerne på større og flere prioriteringer. Fremtidens utfordringer i samferdselssektoren vil best løses om samordnet areal- og transportplanlegging speiles i organiseringen av offentlig forvaltning. Kun et nasjonalt transportdirektorat vil underbygge en helhetlig planlegging av transportsystemet.
Tord Eirik Feldt Enger, student landskapsarkitektur NMBU
Transportplanlegging bør være styrt av resultat- og prosessmål. Resultatmålene sier noe om hvordan transportsystemet bør være, mens prosessmålene sier noe om veien dit. Politiske målsetninger må oppfylles på begge nivåene. En samferdselsreform i offentlig transportforvaltning kan gi oss mer samordnet areal- og transportplanlegging, og gi bedre måloppnåelse på resultatnivå.
Etter jernbanereformen er nå delingen av jernbanen fullbyrdet. Mange synes det var trist at Jernbaneverket ble omorganisert og at NSB nå må konkurrere om å kjøre tog på jernbanenettet. Det som derimot ikke er så trist er at vi nå har fått en klarere rolledeling mellom aktørene på jernbanen. Det nye Jernbanedirektoratet vil ha det overordnede og strategiske ansvaret for jernbanen i Norge. Det betyr at de skal avgjøre hvem som bør kjøre togene på de ulike strekningene, hvilket rutetilbud vi som passasjerer skal få, og hvordan infrastrukturen skal utvikles fremover. Det nye Bane NOR vil planlegge og drifte jernbanen på vegne av direktoratet, samt drifte stasjoner og utvikle de som kollektivknutepunkter. Dagens NSB blir et statlig selskap som skal konkurrere på lik linje med andre tilbydere om å kjøre persontog på jernbanenettet.
Jernbanens nye organisering ligner mye på hvordan vegsystemet er organisert. Vegdirektoratet forvalter bevilgningene til vegsystemet, driver overordnet og strategisk planlegging, samt fastsetter krav til vegens utforming. I dag er det to aktører som bygger ut og drifter det nasjonale vegsystemet. Det er Statens Vegvesen og Nye Veier. Statens vegvesen forvalter også i hovedsak fylkesvegene på vegne av fylkeskommunene.
"Helhetlig planlegging er vanskelig med mange aktører."
Kystverket som før het Kystdirektoratet har de samme oppgavene som de to andre direktoratene innen samferdsel. Kystverket drifter ingen havner, men har ansvar for farleden frem til havnene, og innebærer blant annet merking og fyrtjenester.
Aktører som Ruter, AtB eller Skyss er eksempler på fylkeskommunale tilbydere av kollektivtjenester. Fylkeskommunen mottar bidrag fra staten for å tilby og forvalte kollektivtransport i byene og fylkene.
Behovet for transport reguleres av arealplanleggingen. Når offentlige tjenester og arbeidsplasser lokaliseres nær der folk bor, reduseres behovet for transport. Flere kan reise med sykkel eller gå. Når befolkningstettheten øker etableres grunnlaget for kollektivtransport. Kollektivtransport betyr ganske enkelt å reise sammen - for en avgift. Selv i tette byer vil mange av reisene bli for lange for sykkel og gange, og behovet for motorisert ferdsel oppstår. Om vi planlegger for bilbruk vil arealbehovet og reiselengden øke. Tett byutvikling og kollektiv transportformer bidrar derfor til å redusere reiselengden, arealbeslaget og energiforbruket. Det er miljøvennlig og samfunnsøkonomisk. Utbygging av infrastruktur er svært kostbart, og derfor er det viktig at vi utnytter dens fulle potensiale.
Klimaendringer og økt flomfare vil bli en utfordring for samferdselssektoren i fremtiden. Foto: Martin Howard via Wikimedia
Helhetlig planlegging er vanskelig med mange aktører. Det er et nasjonalt mål å ta veksten i persontrafikken i byene med kollektivtransport, sykkel og gange. Samtidig er det et mål å kutte alle utslippene i transportsektoren innen 2050. Et felles transportdirektorat vil overordnet og strategisk kunne planlegge transportsystemet rundt hele reisen. Direktoratet vil ha muligheten og forutsetningene for å se transportbehovet under ett, og bedre legge til rette for en miljøvennlig og økonomisk utvikling av transportsystemet i hele landet. Det blir viktigere med et klima i endring og mindre handlingsrom over statsbudsjettet.
Direktoratet vil sammen med kommunene, som er planmyndighet, legge til rette for en samordnet areal- og transportplanlegging. Staten får på den måten én aktør som ivaretar nasjonale mål i medvirkningen til lokale planer. Staten og kommunene vil på den måten få en tydeligere dialog med færre aktører med mer myndighet å forholde seg til. Direktoratet og kommunene vil samordne hensynene til transportsystemet sammen den lokale planleggingen. Om det er snakk om typiske by- eller landkommuner vil kommunene få en kompetent og ansvarlig partner i sitt arbeid.
Jernbanereformen kan på denne måten ses på som et skritt mot et transportdirektorat som kan være med å løse utfordringer på resultat- og prosessnivå. Dette er utfordringer som vil øke omfang i fremtidens samferdselsplanlegging. Transportsystemet vårt står overfor store utfordringer med tanke på finansiering, klimaendringer og teknologiutvikling. Disse utfordringene bør vi møte samlet.