Foto: Vaar Bothner
En spasertur på den kinesiske landsbygden.
Vaar Bothner, nettredaktør, student landskapsarkitektur NMBU
En dag vandret jeg rundt i den kinesiske byen Linshu, en liten by i kinesisk målestokk, med et par millioner innbyggere. Her endte jeg opp i en bydel kaldt «Tea Palace». Området jeg nå befant meg i ga meg følelsen av å være helt alene på en flyplass, eller et annet område dimensjonert for store menneskemengder. Alt var stein og betong, og det eneste jeg tenkte på var “hvor er menneskene?” Store plasser, brede gater, og blokker i betong på hver side. Etter å ha beveget meg rundt i området en stund, oppsøkt forretninger som lå gjemt i kriker og kroker, gjorde jeg en ny oppdagelse. Det fantes nemlig mennesker. Familier som spiste middag utenfor leilighetene sine, gamle menn som spilte sjakk i et skyggefullt hjørne, mens andre satt og drakk te i de små tesalongene. Folk smilte vennlig og sa ting jeg ikke forstod, og det tok ikke lang tid før jeg var invitert i teselskap.
Bydelen jeg besøkte denne dagen viser en side av Kina man ikke har sett så mye til. Vi hører som regel om plassmangel i de store byene. Ekstrem vekst på kort tid har ført til raske avgjørelser, og byer og infrastruktur har skutt i været på kort tid. Området jeg besøkte viser hvordan noen områder har vært planlagt for større vekst enn det som ble realiteten, og bydeler og infrastruktur er enorme i forhold til innbyggere.
Menneskene som bor der finner seg likevel til rette. De finner sine soner i hjørner, kriker og korker. Men de store plassene forblir folketomme.