Kurset konstruksjonsdesign som holdes for landskapsarkitektstudenter på NMBU har resultert i utstillingen Go Grønland!, som varer fra 27. mai til 7. juni. Om man ikke er i nærheten av Grønland i denne perioden kan studentenes prosjekter sees på nettsiden www.mysplot.com. For å lære mer om prosjektet og utstillingen har vi tatt oss en prat med professor og kursansvarlig Jenny B. Osuldsen. Vi har snakket om hvordan kurset har blitt til og hva hun og studentene fikk ut av det.

Maren Underhaug Pedersen, Rådgiver VVS/Energi, Design og Marked, nettredaksjonen

Hvordan startet prosessen med studentene?

-Våren 2015 er det tredje semesteret jeg underviser på Ås, og jeg har hatt et ønske om at studentene må jobbe mer med brukerne. Konstruksjonsdesignkurset er et kurs som tas i studentenes femte semester og det er på dette stadiet at studentene begynner å se en helhet og bruker all kunnskapen de tidligere har lært. Jeg kan selv huske at kurset var et viktig gjennombrudd for mange – midt i studiet. Hele prosessen er med; man går fra registrering og analyse til å utvikle et konsept og former et helt byrom som kan være byggbart med konstruksjonsdetaljer på skala ned i 1:5. Jeg synes dette kurset viser kjernen i arbeidet som man utfører hvis man skal være en prosjekterende og formgivende landskapsarkitekt!

Hva har du lært når dere har jobbet med utstillingen?

-Det jeg opplever er at vi kanskje ikke er så flinke til å spørre; Hvem er det brukeren egentlig er? Uten et svar på dette spørsmålet kan man fort ende opp med mange subjektive analyser. Ved å stille dette spørsmålet forstår vi i høyere grad hvem vi tegner prosjektet for.

Da vi bestemte oss for å se på Grønland, med en sammensmeltning av folk fra hele verden, ønsket vi å få et innblikk i hvem som er brukerne og ta opp diskusjonen om gentrifisering. Må det offentlige rom privatiseres? Må det offentlige rom gjøres om fordi man skal trekke til seg noen som er interessert i å investere? Det må i tilfelle ikke gå på bekostning av dagens brukere som har en tilhørighet til Grønland.

Dette er noe av det mest spennende med Grønland, at de har fått til en miks av nettopp brukere. Det finnes alt fra kule utesteder, skoler og politi, til grønnsaksmarked og stoffer fra India – og så er t-banen et viktig knutepunkt med nær tilknytning til bussterminalen. Her føler man plutselig at man ikke er i Norge, men på et sted med en større, global tilhørighet !

I dette prosjektet har vi også jobbet med sosialantropologen Aina Landsverk Hagen, som har skrevet sin PHD om Snøhetta, med tittelen ”Fear and Magic in Architect’s Utopia: The Power of Creativity among the Snøhettas of Oslo and New York”. Hun satt som en flue på veggen i godt over et år, både på kontoret i Oslo og i New York og fulgte med på hva vi jobbet med.

Med dette ble hun veldig interessert i det offentlige rom, særlig fordi hun fulgte med på prosjekteringen av Times Square i NYC som jeg jobbet med sammen med NY-kontoret. Aina spurte meg om jeg ville være med på et nytt forskningsprosjekt som heter ”Alternative spaces – Youth stories of the Future”, som jeg gledelig takket ja til. Det var sånn studentene ble dratt inn i prosjektet, fordi prosjektområdene på Grønland Torg og i Olafiagangen ville passe som studieområder.

Å få en sosialantropolog som jobber så tett opp mot feltarbeid til å komme og forelese var veldig spennende. Vi jobber jo masse med analyseoppgaver i arkitektur, men å gå bredere ut og tenke; Hvem er det vi egentlig planlegger for? Og hvem er menneskene som bruker det? Jeg tror studentene har fått litt andre briller på og forstår en større helhet i prosjektet.

Det tar 23 sekunder å gå igjennom Olafiagangen. Hva får man med seg da? Hvorfor er det ikke flere ved Akerselva på en solrik dag? Hvorfor er det ikke flere som setter seg ned? Det er kjent at området kan føles utrygt med ”drugdealers” og gjenger. For å gjøre området mer trygt og inviterende til mer opphold og ikke bare for gjennomfart, vil det være viktig for eksempel å ha ulike lavterskeltilbud og som helst ikke skal koste noe. Dette kan tiltrekke flere til området og gjøre Grønland mer attraktivt.

Hvordan har studentene jobbet med prosjektet?

-For det meste via tradisjonelt landskapsarkitekturarbeid ved at de har formgitt et uterom. De har også gjort analyser som har vært litt annerledes fordi de har jobbet med en analysemetode som heter Mysplot, som Aina introduserte. Det som er veldig interessant er at hun har mye kunnskap om feltarbeid – og det å være observatør, en erfaring hun gjerne deler og forklarer. Dette er noe vi kanskje mangler innen arkitekturen – å ha nok fokus på brukeren i det offentlige rommet.

Vi gikk igjennom en undersøkelse som er blitt gjort på alle ungdomsskolene i Oslo hvor man spurte elevene om hva de mente karakteriserte et område og menneskene som bor der. Med dette kunne vi bedre forstå hva tankesettet er til de som bor på Grønland/Gamle Oslo. Vi har også fått prate med personer som har vokst opp på Grønland og kunne besvare spørsmål om hvordan området ble brukt og hvor mye det har forandret seg de siste 50 årene.

Hva har overrasket mest med alle analysene som er blitt gjort?

-At studentene har blitt litt hekta på analyse. At de synes det var interessant å tenke på trygge steder, spesielt for mor og barn. Samtidig som de spurte: Hva er aktivitet? Og hva slags aktivitet kan man skape på Grønland? Tankegangen og refleksjonen rundt hvem som egentlig er brukeren har vært viktig.

Hvordan vil du bruke prosjektet videre?

-Utrolig morsomt å få lage denne utstillingen - som landskapsarkitekt burde man være ute og stille ut ting. Det å ha en fysisk ute-utstilling på et sted man vanligvis bruker kort tid på å gå igjennom har vært veldig morsomt.

Det er mange som har stoppet opp og lurt på hva vi holder på med og har kommentarer til utstillingen. Det å få den responsen direkte og få de forbipasserende til å stoppe opp har vært kjempebra! Etter å ha hatt dette prosjektet her er vi enige om at Grønland faktisk er ganske kult og vi har avmystifisert noe av det dårlige ryktet stedet har. Vi håper at prosjektet kan gjøre folk mer nysgjerrige på området. Stedet fortjener mer positiv oppmerksomhet og dets tilstedeværelsen i bybildet er et veldig bra tilskudd til Oslo.