Hva er det som gir oss stedstilhørighet og hvordan bruker vi denne kraften når vi skaper nye steder?

av Aina Landsverk Hagen, seniorforsker og sosialantropolog ved Arbeidsforskningsinstituttet

Hvor kommer du fra?
Noen spørsmål er spesielt vanskelig å svare på. Dette er ett av dem. Det er samtidig et av de vanligste åpningsspørsmålene i en samtale mellom to mennesker som ikke kjenner hverandre. For hva svarer du når du ikke kommer fra ett sted, men to? Eller fire, åtte eller fjorten, alt ettersom hvordan du regner slektskap, opphav og stedstilhørighet. Som en og samme sak eller som noe som opphører ett sted, starter et annet, skjer samtidig på flere steder eller foregår i abstrakte univers?

“hva svarer du når du ikke kommer fra ett sted, men to? Eller fire, åtte eller fjorten”

Som ung antropolog-student i 2004 var det åpenbart for meg at jeg hadde funnet hjem. Ikke bare var faget en utømmelig kilde til nye spørsmål, nye steder, nye relasjonelle bånd, det var også en nøkkel til følelsen jeg alltid har hatt – av å ikke høre hjemme her hjemme. I Norge. Her jeg er født og oppvokst, av norske foreldre fra norske bygder i fjell- og fjordheimer. Feltarbeidet i Teheran derimot, det var som å komme hjem. Et fellesskap jeg alltid har lett etter. En åpenhet jeg aldri ville trodd jeg skulle finne der.

Da jeg fire år senere ble introdusert til mitt nye feltarbeid, på Snøhettas kontor på Vippetangen, var den rådende forventningen blant kollegaer at dette ville bli et ”lettere” feltarbeid. I egen by, liksom. Det tok meg flere år og mange forsøk før jeg forsto språket, kodene, de sosiale normene, forventningene og mekanismene for inkludering og sosialisering i dette nye, eksotiske miljøet der interiør- og landskapsarkitekter jobbet tett med arkitekter, ingeniører og oppdragsgivere. En av dem som gjorde overgangen mindre strevsom var en høy, blond landskapsarkitekt med en latter som triller inn i alle hjørner av rom og armer som åpner seg for verden. Landskapsarkitekt Jenny Osuldsen. Hun satte ord på mye jeg synes var svært vanskelig å forstå. Hvordan kan det ha seg at arkitekter drar til stedene de skal bygge, konstruere, endre, tar på jorda, kjenner sanden gli mellom fingrene, snuser inn lukten og står jordet til bakken for å føle stedet – men ikke snakker med folk? ”Det er ikke en del av utdanningen vår”, svarte Jenny. Sånn. ”Det burde det vært.”

“Hvordan kan det ha seg at arkitekter drar til stedene de skal bygge, konstruere, endre, tar på jorda, kjenner sanden gli mellom fingrene, snuser inn lukten og står jordet til bakken for å føle stedet – men ikke snakker med folk?”

I antropologien lærer vi å se verden fra ”de andres” ståsted. Her er det ikke nok å forestille seg hva dette stedet er, kan være, for andre. Vi bruker mange år på ildprøven, på å bli en feltarbeider, ved å lære av egen erfaring hvilke metoder som best kan brukes i felt. Første gangen, for eksempel. Det har vi felles med arkitektene, den første gangen du befinner deg på et spesifikt sted, hvordan du tar inn alt som om du ble født på ny. Et øyeblikk du aldri får igjen. Vi lærer om hvordan du er ditt eget forskningsverktøy i møte med de andre, gjennom sansene du tar i bruk. En antropolog vil dog ikke nøye seg med å se, føle, høre og lukte. Vi vil snakke. Med folk. Lytte til folk. Hvordan kan vi ellers se verden fra deres perspektiv?

Jenny fortalte meg en dag vi satt i sofaen på Snøhettas kontor, den lave røde i midten av det store, åpne landskapet, hvordan landskapene vi vokser opp i blir med oss videre, inn i våre voksne karrierer og profesjonelle liv. At vi og de, landskapsarkitektene, prøver å gjenskape disse stedene, følelsene, atmosfæren, i hvert nye sted de skaper. Dette hadde jeg ikke lært om i mitt eget fag, hvordan slike opplevelser kan bli til ideer som kan bli til nye, gode virkeligheter. Jeg tenkte på treet jeg satt i, da jeg var liten, det var ganske solid, men skralt på toppen, når vinden blåste vaiet det så mye at jeg fikk sug i magen. Likevel, der oppe følte jeg meg trygg. Jeg var indianer. Speidet. Observerte. Forestilte meg verden på andre siden av skogholtet.

“landskapene vi vokser opp i blir med oss videre, inn i våre voksne karrierer og profesjonelle liv.”

Hva er det med de stedene vi bærer med oss i hjertet vårt? Da vi i 2014 begynte å skape et forskningsprosjekt rundt byutvikling, ungdom og medvirkning oppdaget jeg at vi ikke hadde en god metode, ennå, for å fange diaspora-identiteten til barn og unge som vokser opp i en storby. En metode der vi kunne slippe å spørre, hvor kommer du fra? En måte å jobbe sammen med ungdommer, slik at de selv former historiene sine, forklarer stedstilhørigheten med de ordene de har tilgjengelige. Noen ganger er det stedsnavn, noen ganger streker på et ark, noen ganger ord som flyr langsomt ut av munnen.

Jeg forteller om dette stedet, dette treet fra barndommen, når vi snakker med barn og unge. Jeg forteller at den gode følelsen jeg hadde da, den har jeg tatt med meg til der jeg bor nå, på toppen av Oslo, i 11. etasje på Enerhaugen. Den er i hjertet mitt og den virker på en måte som skaper nye steder. Om igjen og om igjen. Så ber jeg dem fortelle om stedene de har i hjertet sitt. Jeg spør: Hvordan kan vi overføre de gode tingene til steder der vi bor, går på skole eller oppholder oss i hverdagen?

Ett år etter at Jenny sa ”JA! Dette blir jeg med på”, har vi sammen med en gjeng svært energiske studenter på Universitetet i Ås prøvekjørt de første introkursene i feltarbeidsmetode for landskapsarkitekter og laget en utstilling som vi håper vil engasjere både politikere, unge og eldre beboere og brukere av området - og ikke minst andre arkitekter - til å tenkte nytt rundt hvilke byrom som inkluderer og åpner opp. Som Selma på Hersleb Videregående skole forklarer: ”Jeg personlig har aldri hatt vanskeligheter med å sette ord på hvor jeg føler meg hjemme, og hvem jeg føler tilhørighet med, men menneskers fordommer kan få meg til å tvile til tider.”[i]

Om prosjektet:

Alternative Spaces: Youth Stories of the Future er et aksjonsforsknings-prosjekt for og med ungdom (12-21 år) bosatt i storbyer, ledet av forskere på Arbeidsforskningsinstituttet (HiOA) og landskapsarkitekt Jenny Osuldsen, professor på NMBU og seniorpartner i Snøhetta. Prosjektet utforsker ytringsfrihetens relasjon til makt og medbestemmelse, fysiske, digitale og romlige strukturer sammen med ungdommer, landskapsarkitekter, kunstnere, forskere og it-programmerere. Ungdom får opplæring i en tilpasset variant av etnografisk forskningsmetode som vi sammen bruker for å utvikle et systematisk kunnskapsgrunnlag på ungdoms bruk av byrom. Målet med prosjektet er å finne og utvikle punkter som kan trigge engasjement og deltakelse blant storbyungdom gjennom aktiv utforming av det fysiske og digitale offentlige rom. Konkrete ideer for utvikling av byrom utforskes, representeres og stilles ut, i 2015 skjer dette ved Olafiagangen på Grønland, i samarbeid med elever fra Hersleb videregående skole og landskapsarkitektstudenter ved Universitetet i Ås. Utstillingen varer til 8. juni, men kan besøkes på internett også senere. Prosjektet er sponset av Forskningsrådets Proforsk-program, Bydel Gamle Oslo og Storbyprogrammet, og foregår i samarbeid med ”Stedsanalyse Tøyen” utført av Arbeidsforskningsinstituttet. Se www.mysplot.com og www.stedsanalysetoyen.wordpress.com

[i] Se www.mysplot.com for mer om Selma og de andre elevene på Hersleb videregående skole som har vært med i prosjektet.