En enorm betongkloss bukter seg langs foten av Grefsenkollen. Den kan minne om et overdimensjonert tog som har kjørt seg fast i skogkanten, men nei. Dette terrassehuset som ble reist på 70-tallet sies å være et av Norges fremste eksempler på modernistisk arkitektur.
Mia Thun, landskapsarkitekturstudent ved NMBU, nettredaktør.
Terrassehuset stod ferdig i 1973, og det er ikke vanskelig å forestille seg at det vakte reaksjoner. Med sine enorme størrelse og uvanlige utforming skaper blokken store kontraster til de omkringliggende trevillaene. Terrassehuset er plassert i et tidligere steinbrudd, og består av fem tietasjes blokker, lenket til hverandre med portaler. Blokkenes bakside skuer rett inn i fjellsiden, mens fremsiden er fylt med terrasser som henvender seg til utsikten over Oslo. I blokken finner man boenheter i ulike størrelser, fra hybelleiligheter på 32 kvadratmeter til femroms leiligheter på 120 kvadratmeter. (1)
Blokkene ble tegnet av arkitekt Harald Hille og er tydelig inspirert av funksjonalister (2) som Le Corbusier og hans Unité d’Habitation (fellesskapsboligen). Dette var et konsept for boligbygging som Corbusier formet sammen med arkitekt og maller Nadir Afonso, og som dannet utgangspunkt for mange av hans senere boligprosjekter. Det første og meste kjente av dem, Marseillesblokken, ble bygget mellom 1947 og 1952. Blokken er oppført i rå betong og består av hele 17 etasjer. Det sosiale var et viktig aspekt ved blokken og ved å tilby mer enn bare tak over hodet introduserte man en helt ny boform. Marseillblokken rommet både butikker, sportsanlegg, skole og medisinske tilbud, hotell og en restaurant. På taket var det konstruert en terrasse med blant annet plaskebasseng for barn og løpebane. (3) Tanken var at hjemmet skulle kunne tilby de mest nødvendige tjenester i tillegg til å være en sosial arena, det skulle på en måte være et eget lite samfunn i samfunnet.
Grefsenkollen terrassehus stod ferdig først 21 år etter Marseillesblokken. Også den forsøkte å fremme den samme ideen om å være mer enn bare en blokk. De første årene kunne den tilby resepsjonstjeneste med nøkkelservice og posthåndtering, fulltidsbarnehage, dagligvareforetning, bankfilial, frisør og restaurant, felleslokaler for sosiale formål som møter og selskap, mosjonsmuligheter, bibliotek, musikkøving og gjesterom for besøkende. (2)
Men det viste seg fort at tjenestene var vanskelige å opprettholde. Resepsjonstjenesten ble for dyr, det var ikke marked for bank, frisør og restaurant, og gjesterommene ble til selvstendige hybelleiligheter. Ideen om at man kunne få nesten alt man trengte uten å måtte forlate huset hørtes kanskje lokkende ut, men hos de fleste oppstår behovet for nye impulser og forflytting.
Modernistene skapte boligformer som i begynnelsen ble ansett som glansbilder, men som etter hvert utviklet seg til å bli arenaer for isolasjon og slum. Man bygget ikke for individer, men for masser. Kritikken mot modernismen som skaper av umenneskeliggjørende arkitektur har vært stor. Samtidig er det mange som har et nostalgisk forhold til denne tidens arkitektur.
Følelsen av anonymitet er svært tilstedeværende i det man trer inn i Grenfsenkollens endeløse korridorer. Etter å ha blitt heiset opp i en av sjaktene eller portalene som forbinder blokkene, trer mann ut i en korridor kledd med vegg til vegg teppe og med hvite, tomme vegger. Langs korridoren ligger inngangsdørene til leilighetene på rekke og rad. Alt føles som en evigvarende repetisjon, som en korridor som aldri ser ut til å ha noen ende. Det eneste oppbruddet i ensformigheten kommer i form av store vinduer som overvelder deg med en fantastisk utsikt.
Inne i leilighetene er derimot opplevelsen en helt annen. Her får man plutselig følelsen av at man befinner seg i en enebolig, særlig om man er i en av leilighetene som beveger seg over flere plan. Strukturen er en helt annen her inne, med små og oversiktlige rom. I det man trer inn i entreen får man en følelse av at man ikke har vært inne i et hjem før nå. Som om korridoren utenfor var en hvilken som helst gate som forbandt deg til fjerne naboer og et nabolag. Man glemmer fort at man befinner seg i en betongkloss, for flatene inne i leiligheten er myke, med treverk og tepper. Det blir som et lite sjokk når man går ut igjen i de kalde korridorene.
I dag huser både Marseillblokken og Grefsen terrassehus en øvre middelklasse.
På grefsenkollen skimter man fortsatt tendensene fra terrassehusets glansdager. Terrassehusets egen barnehage er fortsatt i drift og sameiet kan tilby både magedanskurs, vinkurs, gitartimer, trimrom og felleslokaler.
Korridorene i Grefsen Terrassehus er nylig blitt renovert og bildene kan dermed anses som historiske.
1 Jon Guttu. 2011. Boligvisjoner – ti forbilder for den sosiale boligbyggingen. S. 57-60. Press.
2 http://www.grefsenterrassehus.no/om.shtml
3 http://en.wikipedia.org/wiki/Unité_d'Habitation