I løpet av de siste årene har det stadig blitt bygget flere studentprosjekter i 1:1. KOTE ønsker å sette søkelys på noen av disse. Hvilke fordeler tenker studentene at det er å hente ved å gjennomføre ett slik prosjekt? Og hvordan er det å bygge noe i full skala? Dette er det første prosjektet vi ønsker å presentere;
Det lille shelteret NEVER.

Andrea Ellefsen, Student Arkitektur BAS, nettredaksjonen

Vi i 2.klasse ved Bergen Arkitekthøgskole prosjekterte i fjor vinter ett klimakammer der oppgaven var å legge til en ny klimasone / overnattingssted for familier i Bergen. I alt 15 studenter tok jobben med å ferdigstille prosjekteringen og realisere prosjektet, som befinner seg ved Munkebotn, på Sandviksfjellet i Bergen.

- Grunnideen er bevart, men mange ting er endret. Det var en gruppeprosess, sier Ingrid Jordheim, en av studentene som har stått i spissen for prosjektet. Med ett lite budsjett må man prøve å selge inn ideen sin for at andre skal ønske å bidra til å få bygget ferdig.

Siden prosjektet hadde fokus på å få familier ut i naturen er selve hyttens areal så minimalt vi kunne få det, men NEVER er plassert på ett sted i landskapet som gir rom for utforskelse og lek. En liten klukkende bekk renner like ved, og gjennom vinduet kan man skimte Langevannet mellom trærne.

NEVER består av ett lite klimatisert rom for overnatting og ett tak bestående av trekanter, dekt med bjørkenever, som bretter seg ut over bygget og skaper en fin tørr sone utenfor. Det gir rom for at man kan søke ly i dårlig vær, selv om man ikke har nøkkel til bygget.

Konstruksjonen og taket er bygget av bjørke-kryssfinér og boksen er bygget fullt av tre, med trefiberisolasjon. Selve kledningen består i zink.

Man kan skimte Langevannet mellom trærne. Foto: Kristine Reppe

- For å få ett finere uttrykk og fleksibilitet i utformingen av taket, valgte vi å modellere alle de unike trekantene i 3D. Disse ble deretter frest ut i bjørkefinér på en CNC-fres, forteller Soheil Nabi, som hadde ansvar for å få skåret ut alle de 63 trekantene som danner taket.

Disse platene ble deretter dekt med bjørkenever, ett klassisk taktekkingsmateriale som har vært brukt under torv siden middelalderen. Å få jobbe med en slik forskningsprosess har også vært veldig givende og spennende. Det er vanskelig å si hvordan det vil utvikle seg over tid, og hvordan taket vil se ut i fremtiden.

- Min hovedoppgave var å arbeide med neveren og prøve seg frem til vi fikk ett godt resultat og kunne presse det på alle trekantene. Det har vært enormt interessant å være med i prosessen da det handler om ett godt samarbeid for å komme frem til ett endelig resultat, forteller Thomas Radil, som var en av de som brukte lange dager ved finér-pressen.

Thea Marie Håheim er en av de som var med på å grave til fundamenter. Alt er gravd ut for hånd.
- En av utfordringene var beliggenheten til tomten, som var i skogen oppe på fjellet, men vi løste det med agregat, varme klær, håndkraft og godt humør på kalde arbeidsdager. Det var veldig lærerikt. Selvfølgelig slitsomt til tider, men veldig gøy. Det kan anbefales!

Vi har utfordret tanken om hvor stort ett overnattingssted kan være. Høyde under tak: 1,40 m. Foto: Andrea Ellefsen

Alt arbeidet er gjort for hånd av studentene, og da agregatet streiket er også nesten hver eneste planke og lekt saget til for hånd på tomten. Det har vært mye læring i hvordan man holder oppe ett slikt tak og beregning av bjelker, der vi også fikk hjelp av en ingeniør. Alt går ikke alltid som man har planlagt, og det har vært mye frem og tilbake og testing av forskjellige ting.

- Man vokser med erfaringene. Jeg har også fått byggerfaring, og vi lagde ikke et standard bygg, heller et mer komplekst. Det er veldig givende å se noe man har arbeidet lenge med bli realisert, legger Ingrid til.

- Utfordringene har kanskje ligget mest i å sysselsette folk, slik at man føler seg til hjelp og ikke til bry, forteller Anders Dommerud Tellefsen, som fra før er utdannet tømrer og dermed fikk en stor porsjon ansvar på sine skuldre.
- Jeg har kanskje lært noe om min egen tålmodighet og hvordan jeg må fremstå pedagogisk ovenfor de som ikke har noen erfaring innen bygging. Det har vært kjempemorsomt å jobbe med et sånt prosjekt!

- Jeg tror også det er veldig sunt å oppleve denne slags prosesser hvor beslutninger tas kollektivt. Da må man kanskje legge sin egen "lille arkitekt" til siden for å tjene fellesskapet, skyter Thomas inn.

- Det har også vært veldig spennende å bruke et tradisjonsrikt materiale, som never, på en helt ny måte, og ikke minst lærerrikt å kunne få muligheten til å være med på hele prosessen fra skisse til fysisk manifestasjon allerede andre året på arkitektstudiet, avslutter Soheil.

Flere bilder fra prosessen: