Grønt er skjønt? - En etterlysning etter økologisk kompetanse i landskapsarkitekturen

Det norske naturmangfoldet er truet som følge av menneskelig aktivitet. For bedre å kunne ta vare på naturmangfoldet vårt kreves økt økologisk forståelse og kompetanse. Riktig planlegging og beplantning kan være med å redde truede arter fra utryddelse. Her har landskapsarkitekter et særlig ansvar. 

Taran Aanderaa, Landskapsarkitektstudent, NMBU

Vi er på vei inn i en ny tid hvor byenes asfaltjungel blir ispedd grønt i stadig større grad. Siden 1800-tallet da de første offentlige parkene ble opprettet, har grønt i byen blitt gradvis viktigere og etter hvert en naturlig del av byplanleggingen. Grønne tak og vegger tar utviklingen til et helt nytt nivå. Nå er det mulig å bygge grønt både vertikalt og høyt over bakkeplan.
I samme periode har landskapsarkitektfaget gjennomgått en betydelig utvikling. Fra å være hagekunstnere har landskapsarkitektene blitt en integrert del av planlegging, og jobber tett med andre yrkesgrupper som arkitekter, byplanleggere, kunstnere og ingeniører. På 70-tallet skiftet faget navn fra hagearkitektur til landskapsarkitektur og ble dermed langt mer komplekst.[1] Landskapsarkitekten skal ha kunnskap og kompetanse om en rekke forhold, og skal ta beslutninger som ivaretar mange interessegrupper. Her blir ofte økologiske forhold glemt. «Grønt» i landskapsarkitekturen er et soleklart plussord, men ikke nødvendigvis ensbetydende med å ta vare på det norske biomangfoldet.

 «Grønt» blir brukt i landskapsarkitekturen som noe utelukkende positivt, og det er kanskje ikke så rart med tanke på de utallige positive effektene det gir å planlegge grønt. Ikke bare er det som et estetisk element, men det er også et faktum at grønt i byen har stor innvirkning på overflatevannet, ved fordrøyning og rensing, i tillegg til å gi renere luft og fange opp svevestøv.[2] Økte nedbørsmengder og hyppigere flomsituasjoner kan nå uskadeliggjøres av regnbed, permeabelt dekke og grønne overflater. Likevel vil jeg sette spørsmålstegn ved om grønt alltid er skjønt. Grønt omfatter vegetasjon av alle dimensjoner, giftige planter så vel som medisinske, svartelistede så vel som stedegne planter. Der nye arter innføres på et sted de ikke er naturlig utbredt, kan de fortrenge den stedegne vegetasjonen og påføre stor skade.[3] Vi har mange eksempler på dette i Norge, som på Jeløya i Moss der edelgran fullstendig har fortrengt den opprinnelige edelløvskogen eller den giftige kjempebjørnekjeksen som utkonkurrerer annen plantevekst og sprer seg langs norske veikanter. Riktig bruk av planter i anlegg kan derimot ha mye å si for overlevelse av truede arter. I «Ny norsk landskapsarkitektur» trekker Wenche Dramstad fram hvordan riktig lokal beplantning kan ha mye å si for overlevelsen til bier og humler, som er truet på verdensbasis.

Vi lever i en tid da tapet av arter og biomangfold er større enn noensinne. Tap av artsmangfold regnes som en av de største miljøtruslene på global skala.[4] Bare i Norge står 3062 arter på randen til utryddelse. Årsaken er hovedsakelig at leveområder ødelegges, minkes og nedgraderes som følge av gjengroing, hogst og utbygging. Det er mange grunner til at det er viktig å ta vare på naturmangfoldet, både for direkte bruk til mat, medisiner, klær, byggverk, brensel, lek, friluftsliv, turisme, undervisning og forskning, men også for å opprettholde livsbærende prosesser og økologiske tjenester som biologisk produksjon, jorddannelse, rensing av vann og luft samt for å dempe effekter av forurensning, flom og tørke. Det råder også enighet om at mennesket har et etisk ansvar for å ta vare på biomangfoldet.

Situasjonen med biomangfoldet som forsvinner kan forbedres mangfoldige ganger hvis landskapsarkitekter konsekvent integrerer økologisk forståelse og kunnskap i planleggingen.[5] I en planleggingsprosess er det landskapsarkitektens ansvar å ha tilstrekkelig oversikt over den lokale økologien, samt økologiske konsekvenser av et inngrep. I tillegg til må landskapsarkitekten vurdere universell utforming, allergivennlig beplantning, solforhold, terrengformer, den menneskelige dimensjonen, estetikk, funksjonalitet, kostnader mm.  Jeg mener at i god planlegging behøver ikke disse betingelsene å gå på bekostning av hverandre. Et prosjekt hvor det er tatt økologiske hensyn kan være vel så kostnadseffektivt, funksjonelt og estetisk innbydende som et prosjekt hvor økologien ikke er blitt prioritert. Et godt eksempel er Augustenborg øko-by i Sverige hvor det er brukt stedegen vegetasjon og lagt til rette for at fugler og flaggermus kan etablere seg på området. Prosjektet er blitt et skryteprosjekt av dimensjoner.[6]

I planlegging i dag ser jeg en tendens til at norske arter ikke er gode nok for norske anlegg og at svartelistede arter brukes i stor grad. I en tid der økologisk forståelse og varsomhet er viktigere enn noensinne ser vi at svartelista sibirbergknapp og gravbergknapp er det nye «hippe», og brukes i stort omfang på grønne tak.[7] I den nye boulevarden bak operaen skal Dronninga landskap bruke 100 ulike treslag fra hele verden.[8] Er det dette vi vil at turister som besøker Norge skal se?

I fremtiden håper jeg vi kan snu trenden ved å jobbe mer bevisst for planlegging som ivaretar det norske biomangfoldet på en god måte. Dette kan gjøres ved tettere samarbeid med naturforvaltere og landskapsarkitekter må etterspørre kunnskap når vi ikke selv besitter den. Her har også universitetene et ansvar for å tilby nok relevant undervisning. Gjennom studieløpet på NMBU har vi få fag som tar opp i seg dette viktige temaet, og i prosjekteringsfagene blir vi aldri bedt om å ta hensyn til økologien på det aktuelle stedet. Kanskje kan samarbeid med naturforvaltere allerede i studietida legge til rette for større forståelse for viktigheten av å ivareta biomangfold i prosjekter, samt fremme videre samarbeid i arbeidslivet? Vi som landskapsarkitekter har et enormt ansvar for å ta vare på biomangfoldet vårt. Det ansvaret må vi ta alvorlig, og det ansvaret må vi ta nå!

[1]             [1] Bjarne Aasen, IMPULS

[2]             [2] Arvid Ekle, IMPULS

[3]             [3] WWF, http://www.wwf.no/dette_jobber_med/norsk_natur/naturmangfold/

[4]             [4] Norsk naturarv, http://www.naturarv.no/utryddelse-av-arter.311594-32423.html

[5]             [5] Wenche Dramstad, forelesning i LAØ370

[6]             [6] Arvid Ekle, IMPULS

[7]             [7] Arvid Ekle, IMPULS

[8]             [8] Dronninga landskap, http://www.dronninga-landskap.com/index.php?side=segater&gater=21