Hvordan oppleves byen når du ikke kan se den? Hanne Beate forteller om å være blind i Oslo.

Mia Thun, Student landskapsarkitektur NMBU, nettredaksjonen.

Foto: Ida Thoresen

Hanne Beate Misund har vært blind i omtrent hele sitt liv. Hun har Oslos gater innprentet i hukommelsen og beveger seg gjennom byen ved hjelp av eget minne og førerhund. Vi møter henne på blindeforbundets lokaler på Bislet en høstdag i september.

Turen fra Røa der hun bor har gått greit, bortsett fra at hunden ledet dem litt på villspor på T-banen. Lenge bodde hun på Bislet, men nå har hun flyttet til roligere omgivelser. Støynivået i byen ble for påtrengende. Når synet er redusert blir andre sanser sterkere, men også mer ømfintlige. Støyen fra en byggeplass, for eksempel, kan forårsake full desorientering. Den overdøver summingen fra trafikken kan også sørge for at du ikke vet om du befinner deg på fortauet eller midt i veien. Heldigvis pleier arbeiderne å lede blinde trygt gjennom bråket.

Hvilke områder er problematiske når du ikke kan se?

Kollektivtransport kan være vanskelig, særlig når det kommer til annonsering på buss og bane. Forrige uke sto jeg og en venninne en time på Majorstua og ventet på T-banen. Bare 26 av 60 baner ble annonsert. Årsaken er at annonseringen regnes som helseskadelig støy.

Ellers kan hun nevne den mye omtalte fornyelsen på Carl Berner. Her finnes det lederlinjer som leder rett ut i gata. En leder rett inn i en vegg. Hanne har lenge engasjert seg i arbeidet med universell utforming og forbedring av offentlige rom. Hun har vært med på å melde inn Carl Berner for likestillings og diskrimineringsforbundet, og fått medhold. Nå har saken pågått i noen år med ingenting er blitt gjort. Det skyldes at kostnadene er for store.

Diskriminerings- og tilgjenglighetsloven ble innført i 2009 for å verne mennesker med nedsatt funksjonsevne mot diskriminering. Loven skal blant annet bidra til nedbygging av samfunnsskapte barrierer og hindre at nye skapes. I loven står det at ”offentlige og private virksomheter som retter seg mot allmennheten, plikter å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon”. Det er virksomheten, og ikke byggeier som har ansvaret for at lokalet er universelt utformet. (1) Mange offentlig rom har gjennomgått forbedringer etter at loven ble innført. Men mange steder vil forbedringer koste så mye penger at det gis dispensasjon. Det gis også dispensasjon til prosjekter vedtatt før 2009. Hanne kan fortelle om heisene hos inkluderingsdepartementet som er digital og ikke lar seg bruke om du ikke kan se. En liten hverdagskomedie oppi det hele.

Før Oslo bodde hun mange år i Trondheim. En by i mye mindre skala enn Oslo. Utendørs bevegelse var lettere der. Både på grunn av størrelsesforholdene, men også på grunn av byens kvartalstruktur. Gatene er lagt opp i firkantede strukturer. I tillegg er det lyd i hvert kryss. Store kryss har også en såkalt vrimlefase der all biltrafikk stopper, og gående kan bevege seg fritt i veien. I Trondheim lærte hun å gå med parallelltrafikken og ferdselen i byen opplevdes trygg. Oslo har kanskje mye å lære. Men mye er blitt bedre. Universell utforming er enda ganske nytt for mange, men man kan allerede se store holdningsendringer hos planleggere og arkitekter. Lederlinjer og varselpartier i henhold til Norsk Standard er å finne på de fleste nyrenoverte områder. Universell utforming krever gode kompromisser der både det estetiske og funksjonelle verdier blir ivaretatt. En utendørs trapp, for eksempel, vil skape vansker for mange med nedsatt funksjonsevne. Men mange steder vil den estetisk og praktisk sett lønne seg. Når det vedtas å gjøre et inngrep som å bygge en trapp blir det viktig å sikre god varsling og alternative muligheter for framkommelighet.

Hanne kommer seg rundt. Hun har reist mye. Forrige uke var hun i Spania. Oslo sentrum besøker hun jevnlig og hun er ofte på tur i marka utenfor Røa. Men å være alene er det sjeldent hun er. Hun skulle ønske terskelen for å spørre om hjelp var lavere. At man kunne få en ledsager uten å planlegge en uke i forveien, slik man må i dag. Eller at folk som jobbet på teatre og kinoer hadde tid og var mer forbredt på å hjelpe blinde.

Hvilke steder er gode å besøke som blind?

Kirkegårder er gode steder å være. De er stille, fredlig oversiktelige. St. Hanshaugen er også et godt sted. Gangveiene er tydelige og gode å orientere seg langs og stikkveiene få.

Etter møte spør vi om å få være med på en liten tur bort til parken. Vi følger Hanne og hunden mens de arbeider seg bortover langs gatene. Det krever en del konsentrasjon hos dem begge. Hanne må stadig påminne hunden om at den er på jobb. Vi tar noen bilder og snakke om løst og fast. På veien til bake får jeg for første gang være ledsager, mens hunden får løsnet tøylene.

1) Estetisk, trygt og tilgjengelig – en veileder for riktig utforming av bygg. Norges Blindeforbund. 2013.