Hender det du bli skremt av tanken på å bli gammel og trengende? Selv vil jeg gjerne bli gammel, glad og kanskje klok. Men det kan godt være jeg blir trengende også, og må bo på et sykehjem. Da vil jeg ikke bli gammel likevel. I hvert fall ikke før jeg tok meg et dypere dykk i hva som foregår av nyskaping innen sykehjemsverdenen. Som overraskende nok var svært forfriskende, særlig etter stadig deprimerende nyheter fra omsorgssektoren her hjemme. Jeg skriver derfor denne artikkelen til inspirasjon og oppfordring til bevisste tanker og handlinger rundt gode løsninger for vår eldre generasjon. Som profesjonsutøvere har vi ansvar om å gjøre verden til et bedre sted for alle. Slik at vi slipper å assosiere alderdom og pleie med innsparinger og ukoselig institusjon. Jeg vil derfor trekke frem et par eksempler til inspirasjon og ettertanke.

Marie Holm, landskapsarkitektstudent NMBU, redaksjonsmedlem

Det hele startet i Barcelona, Spania. Europas varme hjerte. Et begrep som kalles ”intergenerational living” blir født og satt ut i livet året 1996. Kort fortalt går konseptet ut på at studenter får leie hybler som er samlokalisert med sykehjemmet til rimelig pris samlokalisert med sykehjemmet. For å betale for seg må studentene være ”gode naboer” og bidra i sykehjemmets hverdag i et bestemt antall timer i måneden. Med tanke på at for mye hjelp rett og slett er skadelig for oss og nærhet fra ansatte er en knapp ressurs på institusjoner, i hvert fall her i Skandinavia, lar jeg meg begeistre stort.

Noe lignende startes i Denveter i Nederland 2013, En student ser seg lei av at campushyblene var blitt for dyre og dessuten alt for bråkete. Studenten kontakter Humanitas, en av Nederlands største organisasjoner for omsorgstjenester. Hvordan han eller hun kom på denne løsningen er usikker, men kanskje inspirasjonen kom fra Barcelona? Seks studenter fikk ihverfall mulighet til å leie hybler lokalisert med eldrehjemmet i byen, rimelig. Mot at de var med på aktiviteter på eldrehjemmet. Helt dagligdagse aktiviteter som å feire bursdager og se sport på tv. Det vil si at man tok ikke på seg en deltids pleiejobb, men de skulle være del av det sosiale miljøet på eldrehjemmet.

Dementia Village i Nederland, er et foretak som bygger bomiljø for eldre med demens. En sykdom med symptomer som hukommelsessvikt og vanskeligheter med å orientere seg i hverdagen. Dementia Village ble startet av Frank Van Dillen og Michael Boli, begge arkitekter. Deres visjon er at de små tingene spiller en stor rolle i livene til eldre med demens. Som de sier, “vi designer et selvstendig bokompleks hvor byplanlegging, arkitektur, ingeniørkunst, interiørdesign og landskap integreres etter hva vi synes omsorg for denne gruppen bør være”. Her er det de små tingene som teller, verden er ikke stor for denne pasientgruppen. Noe prosjektet Hogeweyk trer frem som et godt eksempel på. Kanskje du har hørt rykter om eller sett reportasjer om denne tilsynelatende normale lille landsbyen for eldre med demens der beboerne handler i egen late-som-butikk? Målet med denne landsbyen er at beboerne skal få leve sine liv slik de er vant til, selv om de glemmer å ta med lommeboken i butikken, eller hva de egentlig skulle med varene de fritt får plukke i den lokale matvarebutikken. De har også egen frisør hvor de får pleie og stell av en ansatt som fungerer som omsorgsarbeider og frisør. Arkitektonisk er landsbyen bygget med like kvaliteter som eldre byer og tettsteder. Med kvartaler, hager, smågater og variasjon i bygninger blant annet som skal gi god atmosfære for innbyggerne, deres familie og ansatte.

Manglerudhjemmet, Oslo, 2016. Den engasjerte Hilde Helleland drar igang en revolusjon på Manglerudhjemmet. PechaKucha-videoen som viser deler av omstillingene de ansatte på senteret har gjort får masse oppmerksomhet, heldigvis, historien er rørende og veldig inspirerende. Spørsmålet de stiller er “hvorfor skal livet på sykehjemmet være ulikt livet hjemme? Hvorfor kan ikke sykehjem ha egen pub og faste spa-dager? Dersom man kan tenke, har man vel rett på å bestemme over eget liv? Det skal vel ikke være forskjell på de ansatte og beboerne? Lever vi ikke i samme by alle sammen? Penger. Det koster penger. Det er derfor sykehjemmene ofte er så ukoselige. Et svar som ikke holder mål lenger, takket være Hilde Helleland og de andre ansatte på Manglerud sykehjem.

Disse prosjektene viser at det er mulig å tenke og gjøre nytt mot livets siste fase. Jeg håper virkelig, som student, at vi i fremover kan bruke våre fagfelt til å planlegge for nytenking for vår stadig voksende eldre generasjon spesielt, men også alle andre grupper som trenger bistand i vårt samfunn. Forhåpentligvis kan vi klare å gjøre det attraktivt å bli gammel eller eldre uansett om man får bo i sitt kjære hjem eller blir nødt til å la andre ta vare på seg!