Tekst og illustrasjon av Runa Oline Hermansen
Oslo trenger mer gravplass, men er dagens praksis den riktige for samfunnet slik vi kjenner det nå og slik vi ønsker at det skal utvikle seg i fremtiden? Plassmangel på eksisterende gravplasser, en utdatert og ensidig mal for utforming og få alternative metoder for gravlegging motiverte diplomoppgaven. Besvarelsen forsøker å skape en gravlund som bedre kan treffe og tilpasses verdier på kryss av kulturforskjeller og samtidig være et sted for de sørgende og etterlatte uten å kreve enorme arealer.
Gravlunden og den moderne storbyen
Oslo er i stadig vekst og blir hver dag en mer sammensatt og kompleks storby. Vi lever livene våre side om side men på helt ulike og unike vis, og det er stor aksept for alternative livsstiler, utradisjonelle familiesammensetninger og ulike trosretninger. Det vi alle har til felles er at vi en dag skal dø, og følgelig begraves. Når vi har kommet til dette punktet er det derimot svært få alternativer og lite rom for individuell tilnærming. Som i de aller fleste andre storbyer legger en økende befolkningsvekst press på områder for blant annet bolig, næring, transport og rekreasjon i Oslo. Denne befolkningsveksten kombinert med en stadig større eldre befolkning legger også et stort press på byens gravlunder, men dette snakkes det derimot svært lite om.
Vi har i dag strenge lover og forskrifter som regulerer hvor og hvordan gravlegging foregår i Norge, og loven åpner i all hovedsak for to gravtyper: tradisjonell kistegrav og kremering. Videre kreves det at all gravlegging skjer helt omsluttet av jord, med unntak av askespredning. Graven er i tillegg fredet i minst 20 år etter gravlegging, men ofte betydelig lenger.
Andelen som ønsker kremering er økende, og i Oslo velger ca 70% dette over en tradisjonell kistegrav. Men når dagens lov krever at også urner gravlegges i jord, og alternativer som kolumbarium eller urne-vegg ikke er lovlig, blir forskjellene dette krever av plass forsvinnende liten. En røff beregning på hvor mye gravplass vi vil trenge i Oslo innen 2030 med andelen på 70% som kremeres havnet på ca. 600 000m2, et areal som tilsvarer St. Hanshaugen park, Botanisk hage, Tøyenparken, Torshovparken og Slottsparken kombinert (1). Om fremtidige gravplasser skal se ut som og fungere slik som idag, er det få områder i byen igjen som egner seg. Krav til blant annet jordvolum, drenering og terreng legger føringer for valg av sted, og de samme kravene legger også store begrensninger på utforming og design. Hvis man med et grovt overblikk ser på gravplassene i Oslo er de aller fleste ganske like, og tilbyr den samme opplevelsen til de besøkende og sørgende. Rad på rad med gravsteiner i gressplen, der enkel vedlikehold er satt høyere enn estetikk og opplevelse. Summen av alt dette gjør at vi sitter igjen med store områder i byen satt av til gravplasser med likt utrykk, men hva er egentlig deres funksjon og hvem er disse stedene for? Er plenkirkegården egentlig det beste stedet å sørge over en man har mistet? For å sette det på spissen kan man kan argumentere for at dagens utforming av gravplasser, med gravsteiner i snorrette rader, understreker en funksjon som oppbevaringsplass for de døde, mer enn de er utformet som steder å være for de sørgende og etterlatte eller andre besøkende.
The worst case: gravlund i marka?
Det er tydelig at vi trenger å tenke utenfor de tradisjonelle rammene raskt om vi skal klare å møte befolkningsveksten. Hvor skal vi utvide når alle ledige og passende arealer er tatt? Oslomarka står høyt i hjertet hos de fleste, med god grunn, og det å måtte hente areal herfra for fremtidig gravlegging har vært nevnt i forhold til denne problematikken tidligere som et worst case scenario (2). Hva ville en gravlund i marka innebære, og trenger den å gå på bekostning av de verdier og kvaliteter marka har og gir til innbyggerne i Oslo? Nærheten til marka fra Oslo sentrum gjør det til en yndet sted å gå for en pause fra det travle bylivet, og et sted hvor mange føler på en ro og klarhet som de ikke får ellers. En gravlunds viktigste funksjon burde være et sted å prosessere og bearbeide sorgen og tapet over å miste en man var nær, og et sted som gir nærhet, trygghet og ro. På mange måter går markas kvaliteter og en gravlunds funksjon svært godt sammen.
Et steinbrudd og en gravhaug
Valg av prosjektområdet for diplomoppgaven falt på et nedlagt steinbrudd innenfor markagrensa på Grorud. Omgitt av gran og furuskog ligger steinbruddet igjen som en lysning i skogen med sitt dramatiske terreng formet av mennesker og maskiner gjennom de siste 60 år. Etter flere tiår med produksjon er all jord og organisk materiale for lengst blitt borte, som både hindrer all plantevekst og umuliggjør tradisjonell gravlegging. Kremering og askespredning ble vurdert, men når selve prosessen ved kremering ikke er bra for miljøet og asken som produseres ikke bryter ned videre men derimot i større mengder er skadelig for planteliv, blir det tydelig at dette ikke er løsningen for fremtiden.
Besvarelsen utforsket derfor natural organic reduction som metode, en gammel jordbruksteknikk som tradisjonelt har vært brukt på døde gårdsdyr. Teknikken ligner også den de fleste kjenner til gjennom kompostering av matavfall. Ved bruk av få og enkle materialer brytes kroppen ned til organisk materiale i løpet av 30 dager i en prosess som er helt miljøvennlig og med et produkt som trygt kan spres i naturen.
En gravlund tar form i steinbruddet gjennom en rekke ulike geometriske hager. Som en del av begravelsesseremonien blir jorden av den avdøde spredt i hagen, og blomsterfrø eller et tre plantet. Hagene representerer ulike stadier i revegeteringen av steinbruddet: fra bart fjell, til blomstereng, til bjørkelund og til slutt til upåvirket spontan revegetasjon i grushaugene. Hagene har vegger i ulik høyde som gir de pårørende rom for å sørge på den måten de selv trenger, og de oppfordres til å ta vare på, vedlikeholde og pleie hagene som en del av sorgprosessen. På den måten får de se noe vokse til og spire ved hjelp av den som har gått bort, gravlunden hjelper de pårørende til å bearbeide sorgen, og stedets funksjon som gravlund er det som gjør at steinbruddet får nytt liv.
Å utfordre normen
Diplomoppgavens prosjektområde, et nedlagt steinbrudd i marka, er et ledig areal i Oslo som venter på å bli noe nytt. Å skape en gravlund i et steinbrudd er en umulighet innenfor dagens lovverk og et område som dette hadde derfor ikke kunnet brukes. Ved å likevel velge dette som prosjektområde drev det oppgaven til å tenke helt nytt og finne utradisjonelle løsninger. Metoden for gravlegging kan antagelig virke avskrekkende først, men kan også sees på som en logisk og vakker avslutning på livet som bedre treffer de verdier mange har i dag om klima, miljø og natur, og som også åpner for mange nye muligheter både for utforming, bruk og valg av område for fremtidige gravlunder. Slik jeg ser det nå sitter vi fast innenfor de tradisjonelle og trygge rammene, og problemene vi står ovenfor med plassmangel på gravlundene er både en god grunn, og en unnskyldning, til å utfordre normen.
1. https://www.aftenposten.no/meninger/i/2GAEv/oslo-trenger-flere-gravplasser (06.09.20)
2. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/VKeep/norge-trenger-tusenvis-av-nye-gravplasser (06.09.20)
3. https://www.aftenposten.no/norge/i/6jROr/dette-kan-bli-fremtidens-gravplass (06.09.20)
Denne teksten ble først publisert i +KOTEs papirutgave #13