Kote #8 er snart ferdig! Resultatet er en radioserie i fire episoder og et magasin. (Radioserien slippes 2. februar, magasinet 23. februar) Christina Martinsen og Kim Pløhn har vært redaktører, og de starta arbeidet allerede i februar 2016 med å planlegge innholdet i radioserien og framdriften i prosjektet. Les mer om redaksjonen nederst i artikkelen.

Vi i nettredaksjonen har intervjua redaktørene for å kunne servere en smakebit og litt forhåndsinfo om den spennende utgaven:

- Hva kan vi lese om i Kote #8? Og hva handler radioserien om?

Kort sagt handler magasinet og radioserien om møtet mellom hverdagen og planprosess; to parallelle univers som virker hver for seg og sammen. Vi har vel tatt et naivt perspektiv, og antyder at det å la befolkningen delta i planleggingsprosesser vil få frem konstruktive diskusjoner og bidra positivt i byutviklingen. Det er jo selvsagt ikke så enkelt.

Vi har hatt mange diskusjoner om det å kunne delta eller bidra inn i planleggingsprosesser, hvordan eierskap eller fellesskap spiller inn på hvorvidt vi deltar i planprosesser eller ikke. Det korte svaret er at ja, eierskap og fellesskap spiller inn her. Oppfølgingsspørsmålene som vi forsøker å svare på med Kote #8 er: på hvilken måte og hvordan vi kan komme dette i møte mer konstruktivt enn vi gjør i dag.

- Hvordan kom dere fram til temaet? Og hvordan valgte dere ut casene?

Vår arbeidsprosess har kanskje vært symptomatisk for enkelte medvirkningsprosesser; vi er nok ikke enige på alle punkter innad i redaksjonen, men gjennom rikelige mengder kaffe, post it-lapper og tålmodighet har vi klart å fått mange stemmer i spill – forhåpentligvis skinner dette mangfoldet av perspektiver igjennom i magasinet. Det vi pratet mye om i starten var maktstrukturer, retten til byen, den sosial dimensjonen i byplanleggingen, konflikter i byutviklingen og dette med skalaforhold, uhåndterbarhet og ulike, kanskje parallelle fellesskap i byen. Vi hadde en naiv, men godhjertet lyst til å avdekke driverne og maktstrukturene i byutviklingen. For å unngå kun å snakke om elefanten i rommet, nemlig at det er penga og politikerne som rår, bega vi oss heller i retning prosess og måten byutvikling drives fram på i dag. Det vil si overordnet, sektorinndelt og uangripelig, på en måte som føles lite relevant og vanskelig for oss dødelige. Og det systemet man setter i verk: alle byråkratene, utviklingsinteresser, nabolagsinteresser, politikerinteresser og alt det andre. Det er jo ufattelige tungrodde prosesser som settes i gang som er et monster i seg selv. Samtidig står elefanten og stamper i hjørnet av rommet. Det er nok derfor vi heller lener oss mot og henvender oss til menneskene. Det er jo litt av forklaringen på hvorfor det ble ‘Mennesket og maktene’ som tittel, selv om den tittelen ble satt veldig sent i prosessen.

Når tematikken var satt gikk vi over i neste del av vår ‘medvirkningsprosess’. Kaffekannene var tomme, men til gjengjeld var stemningen høy og ambisjonene likeså. Vi skulle okkupere byrom og virkelig sette dagsorden. I møtet med maktene, og av nødvendighet på grunn av valget av format (nemlig magasin og radio), sa vi oss fornøyde med å undersøke ulike ‘caser’. Casene ble valgt på bakgrunn av interesse, aktualitet og tema. Nedre Grefsen ble aktuelt helt fra starten, mens Huseby hang seg litt på det caset som et supplement. Nørrebro ble hektet på tematisk; den spiller videre på fellesskapsaspektet og det å ‘skape byen på nytt’, som Nedre Grefsen avslutter med, og som er så relevant for mange nye byutviklingsprosjekter i Norge i dag. Tøyen kom inn som et nytt nivå av det komplekse, det tar opp i seg så mye forskjellig... Vi spenner over to land og fire tiår, så lytteren og leseren må holde tunga rett i munnen. Som en typisk planprosess med andre ord.

- Kan dere forklare hvordan radioserien og magasinet forholder seg til hverandre? Er den ene en fortsettelse av den andre? Bør vi høre radioepisodene før vi leser magasinet eller omvendt?

Tematisk hører de sammen, men de står seg hver for seg. Det som er fint er jo at radioserien slippes drøyt tre uker før magasinet, så det er god tid til å lytte seg inn i temaene og glede seg til papirmagasinet kommer. Grunnen til at vi har jobbet med både en radioserie og et papirmagasin kan forklares med at vi ønsket å jobbe journalistisk og undersøkende, og ikke bare sitte som redaktører og hente inn tekst og påstander. Vi mener at radioserien gir temaet og magasinet noe ekstra. Lyd er jo et fantastisk medie, men litt mer tidkrevende å jobbe med...

- Ja, for hvordan var det å jobbe med lyd? Er det bare å trykke på rec og bable i vei, eller?

Vi har brukt så mange timer på redigering og innspilling og transkribering og små justeringer. Glemt å lagre, hatt klirrende servise stående på bordet redd ved mikrofonen, gått i alle nybegynnerfeilene. Bortsett fra Bengt (som har lang fartstid i Radio Nova), så var dette en ganske ny oppgave. Både Kim og Erlend har vær innom Radio Nova for vel 7-8 år siden, mens Christina ble kastet ut i det med tom båndopptaker.

Det har vært krevende. Der er stor forskjell på å lage snutter på 4 min og episoder på opp til 50 min og mer. Vi har gjort alt for mange, alt for lange intervjuer med for brede spørsmål, har så mye råmateriale som ligger ubrukt. For den entusiastiske lytteren som blir fanget av tematikken i Kote #8 er det bare å bli med opp på Radio Nova, der har vi flere timer ekstramateriale. På den andre siden er radiomediet og intervjuet en god sjanger for å samle flere tråder og belyse en sak litt tydeligere, og det blir jo lettere tilgjengelig for folk da.

- Har dere hatt et mål om å bidra med en stemme i debatten, for eksempel i Grefsen-caset? Eller har fokuset vært å dekke saken mer nøytralt for at folk skal kunne sette seg inn i den?

Når vi gikk inn i Nedre Grefsen var innfallsvinkelen å prøve å forstå hva som ligger bak konflikten. Hva er det som utløser sinne, motstand og eventuelt et fellesskap? Sånn sett ønsket vi å forstå menneskene som bor der, forstå “NIMBYistene”. NIMBY-fenomenet er jo veldig interessant. Slik begrepet brukes av fagfeller og yrkesutøvere er det med en viss syrlighet, det himles med øynene, som om det ikke er rom for å være kritisk eller stille spørsmål til utvikling. Vår holdning er at det å møte motstand i planprosesser må være det eneste riktige. Det betyr at folk har investert noe – minner, fritid, penger, interesser – i byen sin. For det er jo med menneskene og for menneskene man bygger byen? Om metodene vi bruker i dag (fremmedgjøring og et minimum av informasjon) fremprovoserer engasjement så er jo det helt fantastisk! Men da må aktørene som driver prosessene evne å gå inn og gjøre noe aktivt med det. Gro Sandskjær Hanssen (NIBR) og Per Gunnar Røe (UiO) deler noen gode perspektiver om dette med deltagelse i planprosesser i radioserien, samtidig som Lillin Knudzon (NMBU) tar dette videre teoretisk i papirmagasinet.

Et annet mål var å sette fokus på koblingen mellom folk, stedet og utvikling. Det er en utfordring å forankre overordnede strategier i befolkningen lokalt. Planprosessenes innspillsåpninger reduseres til høringsmøter der medvirkning ofte er enveisinformasjon, og ikke med-, eller “mer-virkning”. Blir planprosessen fremmedgjørende, lite transparent og lite inkluderende, vil reaksjonene være sterke tilbake. Mette Mossige skriver en tekst om Folketråkk i magsinet. Initiativer som det kan bidra til å styrke koblingen mellom befolkningen og planprosessene.

Kjernen i byutviklingen og grunnen til at det ikke er så enkelt å bare åpne opp planprosessene handler jo om hvordan vi driver planlegging og hvem som utvikler byene og stedene. Det handler om penger, det handler om store prosjekter og mye ansvar; igjen, skalaen gjør det komplisert og kanskje umulig for at “utenforstående” skal bli med inn og synse om dette. Warren Magnusson skriver en spennende tekst om dette fra et canadisk perspektiv i magasinet. Erkjennelsen er vel at det er eiendomsverdier og et prosjekts risiko som står i veien for at vi åpner planprosessene for innspill ... Driverne av utvikling er økonomiske og ikke sosiale. Spørsmålet vi stiller oss er om dette er greit.

- Kan dere si noe om hvilken påvirkning arbeidet med magasinet har på utdanningen deres? Du Christina skriver jo master om medvirkning. Hadde oppgaven vært annerledes om du ikke hadde jobba med dette projektet samtidig?

- Og Kim: finnes det lignende diskusjoner som disse i Paris? Er det mer eller mindre fokus på medvirkning i byutviklingsprosesser der, og er det fokus på det på arkitekturstudiet?

Kim: Medvirkning står på dagsorden også her, både på skolene og (ut fra det jeg erfarer) også i kommunene og enkelte andre institusjoner. Praksis er nok lik mange tendenser vi ser i Norge, selv om medvirkning ikke er lovfestet i Frankrike, men de har en annen innfallsvinkel til debatten. Deres teoretiske bakgrunn og argumentasjon (for eller i mot ulike grader og typer av medvirkning) hviler mindre på likhetsprinsipper, og mer på hva medvirkning implisitt gjør med arkitekten og planleggerens rolle, med fagligheten til aktørene, og produktene det resulterer i. Samtidig har de en tung og kanskje passiviserende historie de refererer til, med studentopprøret i ‘68, og Pariserkommunen i 1870. Nørrebrocasen i Kote #8 har et slags anslag av revolusjon over seg, som harmonerer litt med disse ekstreme eksemplene på medvirkning. Men virkeligheten i Skandinavia (og Frankrike) i dag er jo en ganske annen. John Pløger skriver i magasinet om ‘angsten for eksperimentet’ i byplanlegging, og spør retorisk “er det mulig å se for seg et byrom for vilje til begivenheten og eksperimentet i Norge?” Med sitt Foucaultperspektiv er han også magasinets eneste franske innfallsvinkel.

En annen referanse som ofte tas opp av lærerne på min skole er bokserien om medvirkning av Markus Miessen. Boktittelen ‘The Nighmare of Participation’ og Miessens ‘slogan’ ‘Welcome to Harmonistan!’ er sigende for hvordan han leser den jevne medvirkningsprosess som et slags konsensusmareritt. Dermed ikke sagt at han er imot medvirkning som idé. Men man skal finne nye innfallsvinkler og metoder for å unngå at det blir det ‘skuespillet’ vi forsøker å tegne i magasinet av prosessen omkring Nedre Grefsen. I et skolefag ble faktisk Barcode brukt som casestudie, og her er det jo nettopp skalaperspektivet som ødelegger for enhver medvirkningsintensjon. Man hyrer inn en nederlandsk virksomhet som sitter i sitt land og tegner flymagasinvennlig arkitektur som skal brande et ‘new scandinavia’. Der var det for en gangs skyld konsensus blant både lærere og elever, og som eneste skandinav i rommet ble jeg stilt til veggs, og måtte stotrende forsøke å trekke frem Operaen som et prosjekt som kanskje ‘har skapt et slags positivt momentum...’. I Paris bruker de flittig det de kaller ‘budget participatif’, hvor alle byens borgere kan stemme på saker de ønsker skal få tildelt midler. I stedet for å forsvare Oslo, som jo har et større behov for å brande seg for et internasjonalt marked enn hva en by som Paris har, forsøker vi med magasinet å undersøke hvorfor vi i det hele tatt snakker om ‘branding’ i sammenheng med byutvikling. Heller enn å være en bieffekt av ‘smarte’ og selvbevisste byer, er ikke dette et symptom vi bør ta på alvor?

Christina: Prosjektet har vært en læringsprosess på mange måter, som så absolutt har en innvirkning på masteren, som jeg for øvrig skal skrive til høsten. Bildet av medvirkning har nok blitt en god del mer nyansert enn det var. Der har nok både samtalene vi har hatt med ulike folk og flere av bidragene i magasinet spilt en rolle. Både Per Gunnar Røe, Gro Sandkjær Hanssen og Lillin Knudzon som ble nevnt tidligere her, synliggjør hva som er utfordringene med å få til reell medvirkning i planprosessen, samtidig som de sier noe om mulighetene fremover. En gruppe masterstudenter fra AHO som kaller seg Tøyen Tegnelaboratorium gir oss noen interessante refleksjoner fra sine erfaringer med medvirkning med barn og unge på Tøyen. Så har vi med oss noen internasjonale perspektiver også, blant annet har Anna Rosa Strassegger intervjuet Markus Bader i Raumlabor om medvirkning og midlertidighet på den nedlagte flyplassen Tempelhof i Berlin, for å nevne noe!

- Fortell om slippfesten! Hvordan blir den? Hvilken dato skal vi sette av i kalenderen?

Sett av torsdag 23. februar! Da blir det slippfest på Svetter'n, som er grendehuset til Disen og Grefsen Vel. Det blir faglige og musikalske innslag, teater, billig øl og vafler. Vi gleder oss, og det er et åpent arrangement der absolutt alle (over 18) er velkomne!

Event finner du her: https://www.facebook.com/events/1371143632948328/

Mer om redaksjonen:

Christina skriver master i by- og regionplanlegging på NMBU til høsten, om medvirkning i planlegging. Kim studerer arkitektur på ENSA Paris-Malaquais, og har en bachelor i landskapsarkitektur fra Københavns Universitet.

Med seg i redaksjonen har de hatt Erlend Hanssen Sjåvik og Bengt Magnus Sjøberg Carlsson. Erlend har en master i by- og regionplanlegging fra NMBU og jobber som byplanlegger i Akershus fylkeskommune. Han var med å starte opp Kote i 2012, og var redaktør for Kote #1. Bengt studerer også by- og regionplanlegging på NMBU, og har bidratt med podcast- og radiolydkunnskap fra sin fartstid i Radio Nova. I Nova har han en absurd podcast som heter Syden, og han er redaktør for Kote #9, som utgis på sensommeren 2017.

.