Sommeren 2012 reiste vi til Lofoten. Vi ville se alt. Vi hadde et slitent telt og kanskje litt for høye forventninger. Vi ville se langt utover der hvor vi sto. Langt utover der hvor vi var, men det vi så befant seg akkurat der hvor vi sto.

Javiera Sanhueza, Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo, Hanna Jorem, Det Kongelige Danske Kunstakademis Arkitektskole og Åshild Mienna, Universitetet for miljø- og biovitenskap, danner redaksjonen i Ly: www.ly-magasin.com

Denne teksten ble publisert i papirutgaven av KOTE#2 - Endring og tilpasning

Husene var forlatte og forfalne. Vi sa de hadde karakter, men det luktet. Gardinene luktet surt. Det hadde ikke bodd noen i huset på flere år.

Det bor ingen her. Den slitne malingen og det skeive panelet er et bevis på hvordan oss og det henger sammen. Avhengighetsforholdet mellom mennesker og bygg er tydelig i Lofoten. Vi sto og så på husene. Vi så at trepanelet var helt skjevt. Det lå bleknet plast i hagen og malingen flasset av. Det hadde ikke bodd noen i huset på flere år.

Våre hjem skal holde vind og vær ute, de skal være et sted hvor vi kan søke ly. I Lofotens ugjestmilde vær blir det enda viktigere å stenge utsiden ute. Noen har bodd i dette hjemmet. De bestemte hvordan det skulle se ut, hvor store rommene skulle være og hvor vinduene skulle slippe inn lys. Noen har forlatt dette huset. Kanskje passer ikke huset og livet sammen lenger.

Om det ikke er rom for fortiden i fremtiden, gjør det noe?

Noen turister drar til Oslo for å se på Slottet. Det er ikke nødvendigvis Slottet i seg selv somer interessant, Slottet er en severdighet fordi deter der Kongen bor. Så hva er det som gjør de forfalne husene i Lofoten til severdigheter? De er et monument av fortiden.

Hvorfor oppsøker vi det forfalne? Kongen bor ikke her.